Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Besøket fra onkel Skrues land


Svein Harald Moe
Skrevet av: Svein Harald Moe
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 15.02.2017. Sist endret: 16.02.2017 10:22:32


Da vi elsket Amerika - og hyllet et brudepar.


PÅ SENSOMMEREN i 1959 kom det ekte amerikanere til Kristiansand. Jeg var 14 år og syntes det var stas at byen fikk besøk av folk fra landet til Elvis, Mikke Mus, president Eisenhower og Marilyn Monroe.

De fleste av dem tok inn på Ernst, byens største hotell, og det ble fortalt at de var både høflige og vennlige. Dessuten var de alle i godt humør, slik man som oftest er når man skal i bryllup. Og det var ikke hvilket som helst bryllup!

BRUDGOMMENS far, guvernør Nelson Rockefeller fra New York, bodde på hotellets fineste suite, rom 229, sånn omtrent rett over Speilsalen. Han var en av de heldige som hadde rom med dusj og toalett. Mange av de andre gjestene og de mange pressefolkene måtte ut i korridorene for å finne slikt, altså vanlig norsk hotellstandard på den tiden.

Guvernør var en veldig flott tittel i Amerika, mye mer staselig enn for eksempel fylkesmann i Vest-Agder. Dessuten var guvernør Rockefeller atskillig rikere enn vår egen fylkesmann, Lars Evensen. Mannen fra Amerika var jo millionær, kanskje like rik som onkel Skrue, han som stadig veltet seg i den store pengebingen mens han viftet lystig med flosshatten.

BRYLLUPET til millionærsønnen Steven og Anne Marie Rasmussen fra Søgne som kom fra mer beskjedne kår, var tiårets begivenhet på Sørlandet. Både norsk og utenlandsk presse var på forhånd fulle av reportasjer om den forestående begivenheten. Det var faktisk hovedoppslaget i alle New York-avisene. En Askepott-historie ble det kalt, en helt utrolig hendelse - som om en kongelig hadde funnet seg ei alminnelig sørlandsk jente, noe som for øvrig var helt utenkelig.

Noen av byens mer initiativrike jenter så imidlertid muligheter i disse kaotiske dagene. De dresset seg opp i fineste stas med tupert hår eller såkalt Farah Diba-frisyre, luktet godt av Yaxa, Arpege Lanvin og kanskje Chanel nummer fem, og vandret hvileløst omkring i resepsjonen på Ernst, der de smilte håpefullt til eventuelle millionærslektninger.

AMERIKA var visstnok fullt av millionærer. Og om ikke alle eide så veldig mange millioner, så sto det iallfall minst to enorme biler med mektige halefinner og baklys, gjerne formet som jetflamme, i de store garasjene ved siden av de store husene. Det hadde vi sett på bilder, og ikke minst hadde vi sett det på kino, der Gary Cooper, Rock Hudson og Doris Day bekymringsløst suste av gårde på de brede og flotte motorveiene, så helt forskjellige fra veien til Birkeland eller til Valle. Her hjemme var det relativt få som hadde egen bil, for bilsalget ble ikke helt frigitt før i 1960. Vårt transportbehov ble stort sett dekket av Bybussen.

Så det var ikke rart at vi ble veldig imponert når vi hørte en setning på ekte amerikansk i strøket rundt Ernst og helt oppover mot Torvet.

Stor stemning og stort amerikansk flagg på byen. FOTO FRA RUSLETUR-FORFATTERNES ARKIV

ANDRE GANGER kunne vi høre tøft amerikansk tonefall ved Silokaia. Det var der de store Amerika-båtene med navn som Oslofjord, Stavangerfjord og Bergensfjord la til. Mange passasjerer gikk i land i Kristiansand, hvorav en del hadde jobbet der en periode, mens andre kom tilbake fra en lengre ferie. Langs kaiområdet møtte det alltid opp tilskuere, muligens for å se om de ankomne så spesielt lykkelige ut etter et opphold i verdens mest fantastiske land. I tillegg banet en større delegasjon med lokale pressefolk seg vei forbi sperringene for å intervjue passasjerer. For det var alltid spennende historier de kunne fortelle. En gang fortalte en dame at hun hadde sett Elvis på konsert, og mer spennende kunne det vel ikke bli.

Når journalistene var ferdig med å intervjue folk, så steg de selv opp landgangen og fant fram til baren. Der bestilte de gjerne en Bloody Mary eller noe annet som hørtes tøft ut mens de lot blikket verdensvant vandre rundt i den fine restauranten. Senere som ung journalistlærling under opplæring ble jeg i slike situasjoner enda mer trygg på at jeg hadde valgt et interessant yrke.

LØRDAG 22. august 1959 fant selve bryllupet sted. Da var området rundt Søgne kirke fullsatt av mennesker. Tusen på tusen sto som sardiner i boks langs landeveien, skrev Fædrelandsvennen. Og vel var det stort å se brudeparet, men det var også gildt å studere diverse ekte amerikanere på nært hold. De så jo så selvsikre og stolte ut, og det var jo ganske naturlig for folk som hadde en slik enestående og eventyrlig historie. Akkurat det visste vi veldig mye om, vi som hadde lest cowboyblader som Vill Vest og Texas fra vi var ganske små. I tillegg hadde vi sett heltene Hopalong Cassidy, Davy Crockett og Roy Rogers boltre seg på hest og i saloon på gamle Fønix kino. Vi hadde dessuten lest om borgerkrig og slaver og sånn, og vi var glade for at de svarte etter den krigen hadde fått akkurat de samme rettigheter som de hvite.

Det var tilløp til litt regn denne store dagen i Søgne. Men det var visst bare greit, for Fædrelandsvennens utsendte skrev poetisk om bruden at ”regndråpene ble liggende som funklende diamanter i sløret hennes”. Selve vielsen ble foretatt av sogneprest Olaf Gautestad, og deretter reiste brudefølget tilbake til Kristiansand for å innta bryllupsmiddagen på Klubben.

UTENFOR
Klubben var det møtt opp et gedigent folkehav som ville ha et glimt av brudeparet. ”Klubben i Kristiansand ble Rockefeller Centre”, skrev Aftenposten og fortsatte slik: ”Det var som kongebesøk og 17. mai, det var vifting og roping, sperringer og motorsykkeleskorter, latter og smil over hele linjen, det var store og små, høyt og lavt, som stod i time efter time, først i sol, så i regn, så i sol igjen for å få et glimt av det populære brudepar og alle bryllupsgjestene.”

Fra selve middagen ble det ikke rapportert mye i mediene, men Fædrelandsvennen skrev iallfall at ”under bryllupsmiddagen spilte Rolf Knudsens ensemble bl.a. en vals komponert til ære av vårt bysbarn, skolepiken Åse Gina Høyvoll”.

Den internasjonale pressen var meget fornøyd med oppholdet og ikke minst servicen i denne ganske så moderne byen. Telegrafstasjonen tok nemlig i løpet av lørdagen hånd om mellom 18.000 og 20.000 ord som ble sendt per telegram. Dessuten klarte man å holde fire til fem telefonsamtaler til New York gående samtidig. Også til England, Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike var det atskillig trafikk, meldte Fædrelandsvennen.

 Faksimile fra Aftenposten viser den enorme interessen det var for brudeparet.

NESTE DAG møtte over hundre pressefolk og et stort antall tilskuere opp på Kjevik for å ta farvel med Rockefeller-gjestene. Et spesielt SAS-fly skulle ta dem tilbake til New York. Og etter at flyet tok av fra Kjevik, fløy det en ekstratur over Søgne hvor det vagget med vingene.

Siden fikk folk i distriktet rikelig anledning til å studere brudekjolen. I vinduene til buntmaker Gustaf Hansson, firmaet som vi husker under var kjent under navnet Modell-Pels, var kjolen stilt ut, er jeg blitt fortalt. Vi gutter så jo ikke på slikt, vi var jo mer interesserte i utstillingsvinduer med amerikanske dongeribukser.

SÅ GIKK livet videre i det trygge lille landet vårt. Ekstra trygt føltes det at Amerika alltid passet på oss. Presidenten var jo en tidligere general som hadde vært med på å vinne den store krigen for bare 14 år siden. Og musikken og filmene derfra ble bare bedre og bedre. ”Love Letters in the Sand”, sang Pat Boone hver mandag i Ønskekonserten og ga oss alle en følelse av ekte amerikansk lykke og harmoni.

Lite kunne vi ane at nettopp da gikk det en bølle omtrent på vår egen alder rundt i skolegården i New York - med samme fornavn som den sosialt klønete anda til Walt Disney.



SVEIN HARALD MOE er tidligere kulturjournalist i Fædrelandsvennen.
Nå er han redaktør for ”Historier fra Kristiansand”, Christianssands Byselskabs årsskrift.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+