Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Kenneths gutt


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 01.03.2017. Sist endret: 01.03.2017 15:27:04


- Livet går videre, men det er alltid et vemod der. Kenneth Fjelde mistet sønnen Espen i 2005. Det tok to år før han orket å møte kundene i Kenneths barneklær.




Kenneth Fjelde, 61 år  /   Gift med Siren /   tre barn, to barnebarn     /   Bor i Fidjekilen  /   

Eier av Kenneths barneklær i Markensgate og Name it i Sandens. 






Kvadraturen: Det er vinterferie og straks mars, krokus spretter langs strandpromenaden. Båter stikker frem fra presenninger. Mennesker smiler i varmende vintersol. Det gjør også Kenneth Fjelde. En av byens mest standhaftige butikkeiere. Nå har han gått for dagen. Han gjør gjerne det nå, forlater butikken sånn tolv pluss.
- Det er andre ting nå enn butikken som er det viktigste.

Kristiansanderen

Kenneths barneklær er en stayer i sentrum. Helt siden Kenneths far startet Maryann i Dronningensgate i 1960, for så å kjapt forutse at det var Markens som ble den nye handlegaten, har du kunnet handle barneklær av Fjelde.
- Min far var floorlegger i USA, forteller Kenneth.
- Jeg ble født i Brooklyn og hadde lenge amerikansk pass, noe som egentlig ble temmelig stress etterhvert. Det er jo fint når du skal til USA; men hvor ofte er man der. Jeg setter pris på mitt røde norske pass, smiler han. Tre og et halvt år gammel var Kenneth da familien flyttet tilbake til Kristiansand, og siden har han blitt her.
Kenneth er rein kristiansander, født kledelig beskjeden. Konsonantene er på riktig plass og plastbåten ligger i havna. Han har scoret seks mål for Start i sesongene 73-75, og 81-84. Da Start vant gull spilte Kenneth for sjarmørklubben Vigør og pusset opp hus. Da knærne røyk, la han fotballen vekk.
Kenneth har bodd på Lund hele livet, inntil for få år siden da han og kona Siren flyttet fra hvit enebolig på Østerveien til mer praktiske forhold i Fidjekilen.
- Huset på Lund kjøpe min far av en familie som hadde bodd der siden 1896, da huset ble bygget. Så da vi flyttet ut i 2012 hadde huset kun hatt to familier. Jeg var nok litt tregere å få ut av huset enn Siren, men hun sa at «nå fortjener huset en ny familie»


Sønn og sønnesønn: - Espen døde i 2005. Nå er Casper blitt en fin tenåring som innimellom hjelper bestefar i butikken.  - Det er mye likt, jeg ser fakter og bevegelser som minner om Espen. Og det er veldig fint, sier Kenneth Fjelde.





«Du kan ikke være stolt av deg selv, før du legger stoltheten vekk»






Sorgen og gleden

Han stortrives i Randesund, der havet strekker seg utover, og himmelen hvelver seg over holmer og skjær. Der starter han gjerne dagen med en røyk, en kopp kaffe, trekker inn frisk sjøluft og lar blikket hvile og tankene dorge.
Da tenker han gjerne på Espen.
- Det gjør noe med deg å miste et barn.
Kenneth forteller om den dagen i 2005 da Espen døde.
- Jeg begynner å grine når jeg snakker om det.
Sola blinker i sjøen. Han trekker pusten noen sekunder. Det er 12 år siden. 12 år med stort savn.
Espen var eldstegutten. Han ble funnet død i senga si, 23 år ung. Tilbake stod en familie i dyp sorg, en far uten en sønn, og en sønn uten en far. Espens sønn Kasper er nå 14 år, og i dag hjelper han bestefar i butikken, siden det er vinterferie.
- Jeg ser at han ligner på Espen, sier Kenneth.
- Det er fakter og bevegelser der..
Han smiler med blankt blikk bak brillene.
- Den sorgen går jo aldri over. Den går kanskje over i noe annet. Du klarer leve videre, men det er alltid et vemod der.
Han sukker litt. Et gammelt sukk.
- Man finner jo også ut hvem som er hvem, i en sånn livskrise. Vi delte sorgen, Siren og jeg, Vi sørget på samme måte. Det er det jo ikke alle som gjør, og det tror jeg forsterket oss. Vi holdt sammen, og vi hadde hverandre. Vi hadde også hjelp av gode venner. Men sorg setter seg. Det tok to år før jeg orket møte kunder i butikken. Jeg stod helst på lageret. Noen sa etterhvert til oss at nå må dere vel være ferdig med sørgingen…
Han ser på meg.
- For en ting å si.
- Ja, ikke sant! Bare det å få seg til å si noe sånn, til noen som har mistet det kjæreste.
Så snakker vi litt om det å få renset opp i vennelistene, og få lukt i personlige bed. Det som man trenger i livet, og det man ikke behøver. Hva skal du bruke energi på og hva tar energi fra deg.
Han ser ut mot sjøen. Det må være februars vakreste dag.
- Jeg husker noen spurte meg en gang hvor mange barn jeg har, og så orket jeg ikke fortelle eller forklare. Så jeg sa jeg hadde to. Jeg fikk så dårlig samvittighet!
Han tar hendene til ansiktet. Så til magen.
- Tenk, at jeg ikke sa jeg hadde tre.
- Du har dårlig samvittighet fremdeles?
- Ja, jeg har det, men jeg sa det fordi jeg ikke orket oppfølgingsspørsmål der og da. Men fra da av har jeg alltid sagt tre barn. 

Familiekjær:  Jeg har tre barn, men bare to som lever.  Og jeg har to flotte barnebarn, og det er dem og kona mi Siren som er det viktigste for meg. De er sann glede.  Her er Kenneth med barnebarnet Linnea på snart to år.  

De næreste ting

Sorg setter seg i legemet. Den lager spor i sjelen, huller i hjertet og linjer i huden.
Kroppen husker. Og når du er så satt ut, og så langt nede, så ligger også immunforsvaret ditt nede, laglig til for hogg. Da kona Siren fikk brystkreft i 2011 var det nok et et tøft slag for familien.
- Jeg tenker at kreften har med sorgen å gjøre. Jeg vet ikke om det er sånn. Jeg tenker det. Jeg føler det sånn. Den fikk tilgang og den spredde seg, uten motstand.
Siren og Kenneth møttes da hun var 15 og han var 19, på det alkoholfrie diskoteket Quo Vadis.
Han fikk en del tyn fordi hun var så ung, smiler han. Men det skulle være de to.
Kreften blir stagget av medisiner. Siren og Kenneth lever for de nære ting.
- Det er det som er viktig nå, sier Kenneth.
Siren, barna mine, og barnebarna Kasper og Linnea. Du vet aldri hva som skjer, gjør du vel.




«Vi som ble født litt etter krigen er den heldigste generasjonen»





Butikk i blodet

Vi snakker butikk. Om det å overta pappas bedrift, gjøre det til sitt, få det til og lykkes - i et sentrum der butikkskilt skrus opp og ned så ofte at det snart ikke er fester igjen i veggen til flere skruer.
Kenneth er som en veloppdragen kelner i butikken sin. Det er ikke noe mas med verken han eller de som jobber der. Ingen som dilter etter deg og skal prakke på deg noe de «har selv og er så fornøyd med». Du kjenner sikkert typen.
Han bare er der. På jobb. Tilgjengelig, behjelpelig.
- I løpet av mine førti år har jeg sett hundre butikker komme og gå. Jeg er stolt over at vi har klart det, at vi ennå finnes, at kunder setter pris på oss og at vi gjør det godt. Men jeg er spent på utviklingen.
Kristiansanderne er vant til oss. Butikken har et godt ord på seg, og den trekker også godt med turister, forteller ryktene.
Kenneth smiler.
- Det at folk er fornøyd er det som har drevet meg. Fornøyde kunder, tommel opp, heilt topp.
Før kunne du bli rik på butikk, sånn er det ikke lengre.
- Handelens dag er gull. Juli er like fin som desember for oss. Jeg jobbet alene i mange år, og jeg husker ett år ble det bestemt at alle butikkene skulle ha åpent til åtte om kvelden. Hele juli.
Han ler og rister på hodet. Det var lange dager. Fire uker på tolvtimers vakter.
- Det var sikkert en fin sommer også?
- Jada, det var nok en av de finere.

Generasjon heldig

Vi sitter i Gravane. Store båter ligger ved brygga.
- Vi som ble født litt etter krigen er den heldigste generasjonen. Vi fikk mye servert altså. Det var så lett å komme til alt. Jobb, studier, alt var tilgjengelig og det var oppgang over hele linja. Men jeg lurer på om ikke noe har gått tapt i velstanden. Det å ringe på hos folk, gå tilfeldig på besøk, det er jo helt utenkelig virker det som. Du trenger vel ikke pusse opp huset før du inviterer til minst en treretters?
- Du kan ringe på hos oss. Vi er ikke så nøye på det der. Du kan få en kopp kaffi og kjeks.
- Det høres fint ut. Helt i min ånd. Ikke no fancy greier.
Nei, det er ikke mye jåleri ved Kenneth. Her er det ærlig talt, og jordledning til margen.
Kenneth strekker ut beina, myser mot sola. Han skal innom butikken, se til Casper, så hjem til Siren. Kjenne på livet og se på havet.






Om Kenneth:


Marianne Bjørngård,
Kollega i «name it» gjennom tjue år

Han er et kunnskapsrikt ”butikk-hode” som tenker business hele veien. Han er rolig som skjæra på tunet. Jeg har aldri opplevd Kenneth sint, kun småirritert. Kenneth har evnen til å berolige de rundt seg når ting går litt i motbakke. Han er evig optimist og tenker at ting ordner seg etterhvert. Han er av den gamle skolen og ikke særlig tilhenger av nymotens tekniske dippedutter. Han er lun og litt ”bamsete” med den mørke røsten sin.

Øystein Olsen
Barndomsvenn

Kenneth og jeg vokste opp sammen på Lund, vi har spilt fotball på løkka og på Start sammen. Når vi møtes nå, har vi gode lunsjer der vi skravler i vei og har det fint. Vi har alltid stått hverandre nær, han er to år eldre enn meg og jeg har alltid opplevd han som trygghet. Kenneth er et virkelig godt menneske.

Anne May Smørvik
butikkmedarbeider:

Kenneth er en kjempedyktig leder. Han sjefer ikke rundt, han jobber som oss andre, og han har fått til en butikk som skiller seg ut mellom alle kjedebutikkene. Han er lydhør og omgjengelig og lager god stemning. En riktig grei mann er han.




Egenmelding:


En egenskap jeg er fornøyd med: Jeg anser meg selv som ærlig. Hvis du er åpen og ærlig, har du ikke noe å skjule og da blir livet enklere.

En egenskap med forbedringspotensiale: Jeg sier nok for lite ifra. Jeg kan tenke nei, uff, jeg gidder ikke gå i den og den diskusjonen. Folk kan bli såre.

Jeg kan ikke klare meg uten: Jeg kan ikke klare meg uten kone, barn og barnebarn. De er min prioritering nummer en.

Jeg klarer meg fint uten: Det aller meste annet. Jeg er ikke kravstor, jeg kan selge alt jeg har, bare ikke stedet vårt i Randesund.

Jeg leser: Jeg leser mest aviser, norske. Siren leser mye bøker, så forteller hun meg om dem.

Jeg hører på: P4 i bilen, da får jeg med meg utrolig mye på strekket mellom byen og hjemme. Jeg er glad i musikk også. Elton John for eksempel. Han har fulgt meg i mange år.

Jeg ser på: Idrett i alle varianter og sesonger. Mye fotball.

Hvordan andre vil beskrive meg: Jeg håper at folk vil si jeg er ærlig og rettferdig. Det er viktig for meg. Og så er jeg beskjeden egentlig. Jeg pleier ikke snakke så mye. 





Les også: Fake news-fighteren




Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse