Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Sekstiåtteren


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 29.03.2017. Sist endret: 31.03.2017 09:17:13


- Det handler om å strekke seg litt ut over seg selv for å se hvordan verden er. Birte Simonsen er alltid klar for nye friske oppgaver, selv om hun er intenst doven og inhalerte som ung.


Fakta

Birte Simonsen
69 år, enke etter Kjell Landmark.
Fire voksne barn, Anne, Karen, Kristian og Fredrik.
Fem barnebarn.
Førstekandidat til Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Dekan ved Lærerutdanningene ved UiA
KVADRATUREN:
Krokusen spretter langs strandpromenaden, fornemme fruers hundebæsj tiner i tela i verdens lykkeligste land. Birte Simonsen er like blid som sola der hun triller på sykkelen mot havet.

Hun kommer rett fra Nicaragua. Bagasjen er knapt pakket ut. I morges måtte håndverkerne som skulle skifte måler, klatre over bagasjen og balansere mellom bøkene som ligger stablet rundt i huset. Barnebarnas lekekasse står også lett tilgjengelig hjemme på Fergefjellet.

- Jeg har to hjerteland, Kambodsja og Nicaragua. I Nicaragua bygger vi opp barnehagesystemet, forteller hun.

- Det er noe med å strekke seg litt lengre i hverdagen, se utover kanten av trygge Kvadraturen på hva som skjer ute i verden, forteller dekanen ved UiAs lærerutdanning, Birte Simonsen, enkefru Landmark. Miljøpartiets kjødelige mor.

LYKKETROLL

- Hender det du bare snur deg i dyna og tenker «jeg driter i å stå opp, verden går til helvete uansett?»

- Jeg kan være intenst doven, altså. Det finnes regnværsdager. Da kan jeg utsette ting, lenge. Men så er det gøy når jeg bare kommer i gang, og da lurer jeg på hvorfor jeg ikke bare begynte tidligere.

- Ja ikke sant. Hvorfor bare være et vanlig menneske?

Birte har alltid hatt lett for ting. På videregående var hun flinkest i alt, til og med i gym, selv om hun ikke hadde sånn
typisk «flink i gym-kropp». Birte var mer et rufsete lykketroll.

Hun er fortsatt sprek. Gi dama en bevegelse og hun joiner. Enten det er kvinnekamp eller sparkende tiger. Yoga, Qi gong og sykkel med gir holder dama i form.

EKTE SEKSTIÅTTER: 8. mars 1975. Birte med afghanerpels, barn i vogna og barn i hånda og marsjerer for lik lønn for likt arbeid. Dette er fire år før likestillingsloven trer i kraft.

«HER MÅ JEG GJØRE NOE «

- Jeg er stolt av å ha jobba snart 50 år i skolen, 25 av dem i lærerutdanningen, så jeg har jo et visst engasjement, sier lykketrollet under den blå lua.

Dagens beste understatement.

Birtes fingeravtrykk er overalt. Jobb, prosjekt lyttevenn, Rasjahi, en drøss verv i MDG, styret i politihøgskolen, nasjonalt råd for lærerutdanning, leder lærerprofesjonens etiske råd, og en heil haug som bare vil bli oppramsing av vettuge prosjekter.

Hun har til og med brevkurs i ammehjelp.

På 60- og 70-tallet så du knapt snurten av en melkepupp. Preget av amerikansk påvirkning skulle puppen tilbake der den hørte hjemme. Høyt på brystet. Birte har ammet fire kull i bystyret som hun sier, så hun hjalp gjerne andre med veiledning - over telefon. Hun ler godt. Viser utdrivnings- refleksen med hendene. Vi sitter på kafe Aquarama. Studd av babyer, barnevogner og unge mødre i tights. Og så oss to, med velbrukte pupper ved vindusrekka.

BREMS NED. GIR OM.

På samling med landets førstekandidater blir hun så inspirert at hun sier ja til verv når hun egentlig nå kunne brukt tida på å lese bøker og veve. - Jeg er jo utdannet i vev.

- Selvsagt er du det.

- Et parti som blir ignorert er et dårlig tegn. Nå har vi sterke ledertyper som Lan, og folk får behov for å være slemme. Det er positivt. Da ser de på oss som en trussel.

Vi går ut i sola. Lar syklene stå.

- Folk må leve mer i takt med seg selv og naturen. Vi må bremse ned. Tid er det mest verdifulle vi har. Jeg pleier si det til studentene mine. Det tar den tida det tar. Barn må ha god tid. Mennesket trenger god tid.

- Jeg har sansen for Ghandi. Når han av og til måtte fly, så satt han på flyplassen i timevis og ventet på at kroppen skulle innhentes av sjelen.

Hun smiler. Myk, rolig stemme. Den du vil høre når du har dumma deg ut, slått deg og er redd. Det går fint, vil Birte si da. Opp med seg, dette går bra. Blås, blås.

- Det er vel greit å ta et glass vinmensmanventerpåsjelen, sier jeg.

- Det er veldig greit, smiler Birte.

EN RAUS BARNDOM

Birtes mor var såpass frivillig i Røde Kors at Birte trodde hun jobbet der.

- Hun var travel. Jeg satt bakpå sykkelen og ble med på møter om etablering av barnehager. Jeg hadde bestemødre som likte besøk og en far på Mølla jeg kunne holde med selskap.

I tillegg slo hun følge med postmannen hver dag på runda.

- Jeg hadde en rik barndom med en raus radius. Jeg begynte på skolen som seksåring, mamma mente det var lurt.

«Se deg for i krysset» sa hun og sendte vesla ut på sykkel fra Grimsvollen til Semma i Vestre Strandgate.

De var tre søsken som vokste opp med et åpent forhold til hvordan verden hang sammen. - Foreldrene våre hadde stor forståelse for utfoldelsen vår, det var stor frihet, ikke noe justis, og vi var greie unger.

På Grim jobba folk på Mølla, Mekken eller Bryggeriet. Folk bodde i tomannsboliger med tre generasjoner under samme tak. Det var oversiktlig, og mange barn i gata.

- Vi lærte mye av hverandre, sier Birte.

- De store var fine med de små, selv om det var andre regler for oss som var mindre i for eksempel slåball. «Dere kan være med på det grønne» sa de. Det betydde at vi ikke fikk poeng, men vi fikk være med.

Samtalen går rundt dagens organiserte fritid, sosialisering og leken i gata. Ei refleksjonsrunde rundt foreldres ambisjoner og barnas behov og ønsker, mener Birte at mange har godt av.

- Den voldsomme voksenstyringen frigjør jo ingenting av den viktige kommunikasjonen mellom barn.

- Alle jentene dreiv jo med turn før, og det gøyeste var turen frem og tilbake. Hvis vi somla så lurte vi på hva vi skulle si til politiet hvis barneklokka hadde ringt før vi kom hjem.

- Barneklokka?

- Ja; Domkirka ringte klokka 19 om vinteren så vidt jeg husker, og 20 om sommeren. Da skulle barna inn.

Hun smiler.

- Jeg husker så godt min egen barndom. Da blir det lett å jobbe med barn.

BESTEMOR TIL TOPPS: Helle og Jonas er to heldige barnebarn med sprek bestemor til fjells. Særlig barnebar- na heier på at Bestemor skal komme på stortinget, fordi moder jord trenger alle de vennene de kan få i vår tid, sier nær familie.

KJÆRLIGHETEN MED KJELL

- Jeg hadde sett Kjell tale på 1.mai, og tenkte at det var jo en flink taler.

Det glimter blidt i blå øyne. De møttes på lærerskolen i likhet med et hundretalls lærerpar i byen, forteller hun.
Han var 37. Hun 20 og det manglet ikke på advarsler og motstand.

Dette går ikke greit. Han hadde to barn fra før og var altfor gammel.

- Det var jo som om han skulle bli pleietrengende etter ett år.

Spådommene slo ikke til. Kjell Landmark døde i 2010, da hadde de fått fire barn og et langt innholdsrikt liv sammen.

- Han sa alltid han var glad han giftet seg med en moden kvinne, som kunne mer enn ham selv. Dette må du spørre Birte om, kunne han si. Vi hadde en god verdi-grunnmur, som holdt oss sammen. Den andre forstod det politiske livet, at det var nødvendig å gå på alle disse møtene, forteller hun.

- Og så delte vi oss opp, jeg gikk på kino den ene kvelden og Kjell dagen etter. Det var viktig å ikke belaste familielivet. Vi sleit ikke ut au pairer, for å si det sånn. Vi var en flokk, vi og barna.

FULL PUPP I BYSTYRET

Birte satt i bystyret for SF i 71. Gravid og med ammepauser. Den første kampen var å få på plass barnehagene. De få som fantes stengte klokka 13.

- Nå handler det om å få barnehageplass nær hjemmet. Så foreldre kan levere barna og ta buss til jobb, da slipper vi en masse bompengedebatter om familiene som må kjøre over hele byen. Det er samfunnsutvikling.

- Da vi droppet bil, med to barn, ble det sett på som en provokasjon. Og da tredjemann ble født ble det virkelig fart på mølla. «Nå må dere ha bil». Men vi fikk enda et barn vi og det gikk helt fint.

Fortsatt er det mye å ta tak i, i barnehager og skoler.

- Det er ikke lov å være treg lengre. Du kan ikke dumme deg ut.

- Studentene må øve opp sin kritiske evne til å tenke selv, ikke bare ta direktiver fra regjeringen. Er dette bra. Er dette det beste for barna? Vi toner dessverre ned de kreative fagene og hauser opp de teoretiske. Men vi trenger å stimulere fantasien når nye ting skal finnes opp, når vi nå skal leve uten olje. Vi har fått en gjennomlydig generasjon der den kreative evnen er svekket.

- Hvis man øver opp den kritiske evnen så tar man ikke alt for god fisk heller? Som at dere skal sette fiskebåtene på land?

Birte rister lattermildt på hodet.

ØDELEGGENDE KLIMASKEPTIKER

- At klimaskepsisen fikk en talsmann i Det Hvite Hus var det vi trengte minst. Parisavtalen ble veldig bra, så jeg sitter med et visst vemod og aggresjon. Vi kom ikke klimamessig bra ut med dette valget.

- Er det ikke underlig med klimaskeptikerne, nå som vi vet så mye?

- Jeg er jo positivt innstilt og tror på en klok kjerne i alle, det handler om omgivelser og livssituasjoner. De grønne har i alle fall gjort folk oppmerksom på hvordan det er. Men folk må bestemme sjøl, de får servert noen fakta, og så får de velge selv.

- Se den svana. Birte peker.

Vakre, skumle dyr. Birte ble bitt av ei svane da hun var liten.

- Jeg liker dem ikke. Hvis jeg møter en svane i kajakken sitter jeg helt stille.

Hun begynte å padle mellom beina på sin mor. Det høres rart ut. Men ute på landet, på Møvig, på hytta, der man ble medeier i morfars kajakk, fant Birte tidlig gleden i å pløye stille gjennom vannskorpa.

Nå skal hytta gjøres om til helårshus for familien. - Jeg skal ikke bo der, tror jeg.

Å gå stien til Sumatra er ikke så spennende, men det går visst fem busser i timen. Byen er viktig for Birte. Hun er ofte på biblioteket, kikker på nye bøker, leser aviser med de gamle gubbene.

- Jeg har et stort hjerte for felles institusjoner.

MODER JORD: Birte Simonsen, hun som ikke gir seg, selv i pedagogisk motvind og politisk ruskevær. Nå er det snart bare pensjonisttilværelsen igjen å fylle med vettuge prosjekter og trivelige verv.

68 ́ER, SNART 70

- Som en ekte sekstiåtter har du sikkert velta deg i narkotika og ville orgier?

Hun ler.

- Jeg har inhalert, men ikke mye.

Det sier de alle. Sekstiårenes villskap gikk fort over i en sjebelig morsrolle, forteller 1.kandidaten til det gode gamle hasjpartiet.

- Det ble en merkelapp en stund det der. Man skal ikke si ting for tidlig. - Det handlet om å ikke kriminalisere dem som bruker, men dem som selger. Men nå er jo de grønne forbikjørt av alle de andre partiene, ler hun.

- Til og med helsedirektoratet. Det er jo komisk, men vi var altså en sindig alvorlig gjeng som satt på instituttet til Arne Næss og lagde det første partiprogrammet.

Vi rusler langs båthavna. Det blafrer lystig i presenninger som snart skal av. Birte stopper, hun er blågrønn og lilla fra topp til tå.

- Vi hadde ei fiskesjekte som bare Kjell i hele verden kunne pulsen på, mente han. Han ville derfor ikke selge den til noen som kanskje ville bli funnet uttørket på havet etter fire døgn med død motor. Kjell var jo engstelig i all sin tøffhet.

Så båten endte sine dager i dyreparken, der den kan beskues med barnebarn i hånda.

- Jeg tror jeg skal ha robåt når jeg går av med pensjon. Kanskje jeg kan bli oppsynskvinne på Bragdøya, gå i kjeledress der ute og be folk plukka opp søpla etter seg?


Birtes egenmelding:


En egenskap jeg er glad for: Jeg har engasjement, og en kollektiv ånd.

En egenskap med forbedringspotensiale: Noen hus er nok lettere tilgjengelig enn andre, jeg kunne vært mer systematisk med husarbeid. Men det plager meg lite, jeg vil ikke at det skal være min beste egenskap.

Jeg hører på: Kjell hadde radio og mye klassisk musikk. Jeg lytter mest til stillhet. Men med beroligende New Orleans- jazz, da kommer jeg i balanse.

Jeg ser på: Jeg har ikke tv. Noen sier jeg må jo se Dagsrevyen, men hva skjer der? Det er jo bare et knippe utvalgte nyheter. Jeg velger meg nyheter på nett. Jeg liker serier. «Arvingene» var fin på mange måter, med Pernilla August som aggressiv bevæpnet øko-bonde.

Jeg leser: Morgenbladet og Klassekampens lørdagsmagasin er favoritter. Jeg er glad i krim, innrømmer jeg. Fag og romaner. Jeg leser raskt og med glede.

Jeg kan ikke klare meg uten: Barn og barnebarn, det er utenkelig.

Jeg kan klare meg aldeles fint uten: Det aller meste bortsett fra sykkel.

Hvordan vil andre beskrive meg:
Familien vil si jeg ikke er en helt vanlig bestemor, som strikker og venter på besøk, men jeg tror de synes det er litt stilig også. Kollegaer vil si jeg har mange baller i lufta, og venner vil si jeg er rolig og hyggelig og ikke alltid like tilgjengelig. 



Om Birte:


Kristian Andersen
Kollega UIA

- Birte er inkarnasjonen av et allmenndannet menneske. Det å ha troen på og tillit til andre forløser mye godt, og der er Birte en ener. Et varmt menneske med et klokt hode, meningers mot og et enormt nettverk. Hun er også ung og nysgjerrig til sinns.


Adele «Totti» Gjestland.
Nær venn.

- Jeg er en begeistret venninne av Birte. vi gikk sammen på Katta. Hun var yngst i klassen og flinkest i alt, samtidig var hun litt rampete, skulka gym for å spise banan og spesialsjokolade.
Hun har utrolig lett for ting, og sier gjerne «Vi bare gjør det» , som da vi dro til Oslo med Kristian i barnevogn og tok eksamen i gresk. Hun har en røff humor. «Husker du på hytta da vi ikke gadd gå etter vann og pusset tennene i whisky?». Det er Birte. 

Fakta

Birte Simonsen
69 år, enke etter Kjell Landmark.
Fire voksne barn, Anne, Karen, Kristian og Fredrik.
Fem barnebarn.
Førstekandidat til Miljøpartiet De Grønne (MDG)
Dekan ved Lærerutdanningene ved UiA
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+