Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Birgittes gjestebud


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 11.04.2017. Sist endret: 12.04.2017 09:42:37


Birgitte Wergeland har funnet veksthuset sitt i en liten kolonial på Grimsvollen. Her dyrker hun vennskap og luker vekk ensomhet.


BIRGITTE WERGELAND, 43

►BOR PÅ GRIM
►GIFT MED EYSTEIN ELLINGSEN
►MOR TIL RIKKE, NIKOLAY OG SILJE, BONUSMAMMA TIL SEBASTIAN
►PROSJEKTLEDER VED RETURKRAFT, OG DRIVER GRIMSVOLLEN KOLONIAL

GRIM:
Ettermiddagssola ligger over Grimsvollen, fire rause høner kakler bak i hagen.

- Jeg velta en vegg over den siste høna, forteller Birgitte Wergeland mens hun drar på seg støvletter og lue. Men frikassé ble det ikke. Den var jo så ødelagt og flat. Hun ler litt. Smilet som selger idyllsøkende nabolags-entusiaster kaffe og brød hver fredag. Grimsvollen Kolonial startet opp ganske nøyaktig for ett år siden, og har blitt en formidabel suksess.

Naboer som rusler forbi i dag må sulte ett par dager til, vi er bare på forheving.

VEKSTHUS

- Å være kafevert er en perfekt jobb for meg. Jeg trenger ikke ta del i samtalen, jeg kan bare være i atmosfæren. Dette rommet her..., sier hun i det lille kaférommet med plass til åtte og rom for mange.

- Det har vært et veksthus for meg. Naboer som før ikke visste om hverandre, er nå blitt kjent over en kaffe eller i brødkøen. Og slike ting er viktig for meg, forteller Birgitte.

- Relasjoner oppstår, og kanskje noen kan bli mindre ensomme av slike rom som dette. Det er verdt alt arbeidet.
Da Birgitte og mannen Eystein kjøpe huset for fem år siden, tenkte de bruke det lille hjørnet til bibliotek, eller avis-stue.

- Det var ikke i våre tanker overhodet å åpne kafe, forteller hun. Men så vokste ideen frem etterhvert, særlig etter at datteren Silje kom til verden.

- Her sammenfalt Eysteins store matglede og min igangsetter-evne. Vi fikk oss en bakerovn, og så begynte ballen å rulle.

På julemarkedet i 2015 åpnet de butikken.

Nå går minst tretti brød ut av den lilla døra hver fredag. En stund var det også åpent lørdager, men det gikk ikke i hop.

- Vi er nødt å begrense det. Livet krever oss jo på andre måter også, sier Birgitte.

SORGEN OG GLEDEN

Noen ganger byr livet på prøvelser, da tar Birgitte seg en tur, gjerne gjennom kjærlighetstien, via Ravnedalen, ned langs Baneheias ytterkant, over Grimsbekken og hjem. Det er der vi går nå.

I Ravnedalen mater de trollet, forteller hun. Lille Silje er en nysgjerrig toåring som glatt kjøper eventyrets magi.

En stygg infeksjon etter fødselen satte den nybakte mammaen ut av drift, i tillegg hadde hun fulgt sin egen mor på dødsleiet gjennom hele den varme sommeren i forkant. Det var tøft. - Ja, det var tungt, jeg gikk her mange ganger.
 
Så på detaljer i skogen, fulgte den gjennom årstidene. Det satte spor den tiden der, sier hun.

- Jeg fikk virkelig kjenne på ytterpunktene. Samtidig som mor gikk bort, så fikk vi jo Silje. Hun er limet i vår moderne, store familie.

Bare ren sann glede.

Birgitte stopper opp. Hun er blank i øynene. Vever i skogen. Som et rådyr. Slank i kroppen, kvikk i blikket, ettertenksom under bjørka.

- Svigerfar er maler, salmedikter og kunstner. Han skrev en salme til Eysteins dåp, «Fylt av glede», som vi spilte i mors begravelse og i Siljes dåp. Den salmen betyr så mye for meg, den rommer livets begynnelse og livets utgang, og undring over livets dybder.

- Jeg blir så rørt når jeg tenker på det, sier hun. Birgitte tørker bort et par tårer. Smiler.

- Jeg har levd så beskyttet hele livet, jeg har ikke opplevd mye vondt. men etterhvert som jeg blir eldre forstår jeg mer av det mor sa.

«Dette teppet her, det er livet ditt».

Birgitte holder et usynlig teppe forsiktig med hendene.

- Fargene forandrer seg fra lyst til mørkt til lys igjen, det kommer nye farger til, tråder klippes av. Død er vanskelig, jeg syns det er vanskelig å forsone seg med. Det er livets alvor det der å bli voksen.

Birgittes mor var den første kvinnelige presten som ble ordinert i Kristiansand. Brith Wergeland var sykehusprest.

Da mammaen gikk på teologisk fakultet delte de hybel. Mor og datter satt på hvert sitt rom, gikk over veien og kjøpte kebab, og så tilbake på rommet.

- Det var ingen mors kjøttkaker og den slags forpleining, smiler prestedatteren.

MOR OG DATTER: Da Eystein og Birgitte giftet seg var det Brith Wergeland som viet dem, Kristiansands første kvinnelige prest og Birgittes høyt skattede mor.

SOLSKINNSBARNDOM

Birgitte er vokst opp på Kokleheia, - og i Frikirka. Store deler av barndommen var hun med i speider, kor og forening. Som yngst av fem søsken liker hun å ha mange folk rundt seg. Hun forteller om en barndom som var solskinn, sang og musikk. Og en mor som var fantastisk.

- Min mor var ikke rebelsk egentlig, men hun gikk sine egne veier, ei tøff dame, hun var virkelig et forbilde. Mamma var sosialt engasjert, hun var fysioterapeut på gamlehjem og vi ble med og sang og spilte. Hun var ei sånn som arrangerte julaftener for andre. Hun lærte oss å passe på at andre alltid ble med, hun oppdro oss til å ta ansvar for at ingen faller utenfor.

Hun forteller om sommeren hele familien dro til Spania i en Ford Transit tolv seter, og sov over og under improviserte køyesenger langt av plater. Faren, Torleif, sine kreative løsning sørget for at familien på 7 kom seg av gårde i feriene.

Når båten ble for liten, bygde han en som kunne romme alt av folk og dyr.

PERFEKT LANDING

Fra høsten venter en ny tilværelse. Hun har sagt opp jobben som bedriftspedagog i Returkraft etter syv år. Nå vil hun teste noe nytt, men hun vet foreløpig ikke hva.

- Ting er fremdeles litt usikkert, men noe ligger i lufta. Jeg har så god tro, jeg er så naiv.

Jeg har troa på at alt ordner seg.

Hun har hatt ett år i Kambodsja, som var en utveksling mellom lærerutdanningen på UiA og Siemens Reap. Det var fredskorpsutveksling og Birte Simonsen var leder for prosjektet.

- Jeg underviste i pedagogikk på lærerutdanninga på UiA på den tiden. Etter oppholdet gjorde jeg mye forskjellig.

Jeg var kursholder og foredragsholder for fredskorpset og Gyldendal. Jobbet også med Bjørn Enes i Stiftelsen neveragain. Man får jo perspektiv på ting, og jeg fant også ut at det kan være ting her hjemme jeg kan bidra med.

- Det må ha mening det jeg skal drive med. Så langt har det gått i menneskerettigheter og miljø, og det føles veldig riktig. At man får bruke engasjementet sitt, og møte noe med tro på det. Og så har jeg en mann som støtter meg. Sola skinner i håret, hun ser nyforelsket ut når hun prater om Eystein. Og hun prater en del om ham.

- Da han kom inn i livet mitt, åpnet det seg en ny dimensjon. Sammen med ham kan jeg få prøve og feile. Han er så raus og har så mye å gi. Han er jo også leken, men kanskje mer trygghetssøkende med tanke på fast inntekt, ler hun.

- Vi er en perfekt match.

MOR OG DATTER: Rikke og Birgitte trives begge to bak disken, i bakgrunnen skimter du et av Birgittes mange hjemmeprosjekter. tapetsere alle rom- prosjektet er godt i gang.

TROLL OG SOLSKINN

Birgitte stopper ofte opp. Tenker, tankene komme ryddig ut, det ser ut som hun puster inn alt mens vi går. Mosen på trærne, hvitveisen i løvet. Trollpusten fra fjellet.

Et par som stopper henne i Ravnedalen vil berømme kafeen. Brødene, tradisjonen det er blitt å gå til den lille kolonialen. De skulle ønske de bodde der i den lille gatestubben og kunne tusle i morgenkåpa og tøflene for å hente brød. Hun prater varmt om bydelen hun er blitt så glad i.

- Grim har gitt oss så mye, sier Birgitte. Det er blitt en livsstil. Vi trenger ikke ut av gata for å treffe venner.

- Ja, idyllen på Grimsvollen er jo viden kjent?

- Grimsvollen er jo ganske hvitt. Jeg skulle gjerne sett mer av andre kulturer, sier Birgitte. - Og vi er jo ei gate som alle andre, men man henger jo ikke skittentøyvasken på snora. Der det er sol er det skygge, sånn er det overalt.

Fasaden ser kanskje vellykket ut, men vi har vårt vi også. - Men, det er jo så mye flotte damer på Grim, legger hun til.

- Hjertelig takk, sier journalisten, som også bor på Grim.

Hun smiler.

- Det er så mange sterke damer, jeg får lyst til å starte kvinnenettverk med stort mangfold, jeg blir så inspirert.

- Men du får kanskje tid til det nå?

- Ja, det kan jo være at jeg gjør, smiler hun.

- Eller kanskje jeg skal gjøre noe helt annet?

Kafeen er overskuddsprosjekt, altså, jeg må ha lyst å drive med det. Å legge til rette for inkluderende, skapende miljøer er viktig for meg. På Grim kom vi jo til dekket bord, vi har bare sådd i den gode jorda, smiler hun.

Og så går hun broa over den nytrimma bekken, hjem til hvitmalt stakitt, lukta av brøddeig og en mann som lager middag hver dag. Hjem til hagestell og barnelatter, fire høner og to cortado i solveggen. Joda, litt idyll.



OM BIRGITTE:

Espen Grande Grimsvollen-nabo

Birgitte og Eystein har hatt stor betydning for samholdet i gata. nå treffes mange av oss hver fredag i hyggelige omgivelser. De gjør noe med energien, trivselen og bidrar til at vi er stolte av å bo i Grimsvollen.

EGENMELDING:

En god egenskap:
- Er ikke redd for å hive meg ut i noe nytt.

En egenskap som kunne vært bedre: - Fullføre prosjekter jeg har begynt på. Jeg er ingen langdistanseløper.

Jeg leser:
Siste boka var «To søstre». Det har vært mest romaner de siste årene. Boka som ligger klar nå er "Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming" av P.E.Stoknes.

Jeg hører:
På norsk musikk, og da er det alt fra pop, jazz til salmer. Men jeg hører nok mest på radio, P2. Fantastisk kanal! Så er det selvfølgig Mai Britt Andersen sin plate "Troll" som vi høre mye på for tiden.

Jeg ser: Svært sjeldent TV. Det er mest nyheter.

Jeg kan klare meg fint uten: Likegyldighet. Det skremmer meg.

Jeg kan ikke klare meg uten: - Uten tvil familien min.
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse