Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Blodspor i snøen

Påskekrim


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 12.04.2017. Sist endret: 12.04.2017 09:22:44


Vår påskekrim finner sted på Hovden og er levert av Jan-Erik Vik fra Hånes.


DET VAR EN PÅSKE SLIK man knapt turte drømme om. Den tettpakkede snøen glinset i solsteken og reflekterte strålene som gjorde blek vinterhud brun og gyllen. Skiløypene var velpreparerte, og lyden av glidende ski hørtes hvor enn man beveget seg.

Det luktet bål og pølser, og folk satt i klynger rundt hver eneste lille fjellknaus. Smilende ansikter nøt vinterens møte med våren, med en kvikklunsj i hånden og solkrem i ansiktet. Likevel var det ikke alle som klarte å glede seg over idyllen. Rolf knurret for seg selv der han svett og irritert knapt beveget seg fremover i langrennkøen, bak familier med sutrende unger og kvalmt oppmuntrende foreldre.

Hvorfor i helsike måtte noen for enhver pris dra med seg byunger ut på lange skiturer som de verken ønsket eller mestret? Selv hadde han ikke barn, kone eller familie, for den saks skyld. Han var en einstøing, som kun trivdes
i eget selskap. Han kikket hoderystende på appelsinskall som lyste som små flekker med hundepiss langs løypene. Herregud, som han hatet alle disse turistene som invaderte stedet hans. Han likte seg best når han fikk gå i fred, og helst godt utenfor løypene, langt inne på vidda. Det var dit han var på vei nå, men først måtte han motvillig forsere de oppkjørte løypene, for deretter å ta seg videre oppover åsryggen. Hytta hadde han arvet etter foreldrene, og den var heldigvis et godt stykke unna de overbefolkede hyttefeltene. Likevel gravde «sivilisasjonen» seg nærmere og nærmere for hvert år som gikk, og han følte det særdeles påtrengende.

HAN VAR BLITT FEMTIFEM ÅR GAMMEL og ble nok sett på som en gjerrig, gammel grinebiter. Han hadde arbeidet på en liten fabrikkavdeling nede i Kristiansand hele yrkeslivet, men to år tidligere hadde han fått en jernsplint i det ene øyet, som hadde ført til at synet hadde blitt redusert med nærmere nitti prosent. Bortsett fra litt smerter og svimmelhet den første tiden, fungerte han greit, men arbeidet kunne han ikke lenger utføre. Han fikk etter hvert innvilget en uførepensjon, i tillegg til at han ble tilkjent en ulykkesforsikring som gjorde at han økonomisk skulle klare seg mer enn greit resten av livet. Et år etter ulykken solgte han også huset sitt for en pen slump med penger og flyttet permanent opp på hytta på Hovden.

Hele yrkeslivet hadde han levd sparsommelig og spart opp over halve månedslønna ved hver utbetaling. Sammen med pengene for huset og utbetalingen etter ulykken, hadde han opparbeidet seg en anselig formue. Ettersom han ikke var typen som investerte penger i aksjer og fond, eller for den saks skyld stolte på bankene, så samlet han bunker med sedler i en etter hvert ganske så stor kasse. Den hadde han gjemt unna i et spesiallaget avlukke bak det store elghodet på veggen. Han følte seg trygg på at ingen ville finne dem der. Han hadde limt på falske skruehoder på platen som elghodet var festet på. Det så derfor ut som hele hodet var skrudd bom fast i veggen, når det egentlig enkelt kunne hektes av en liten hempe på toppen.

Rolf forserte åskammen og så den blanke vidda ligge fremfor seg. Med sine tretti år gamle treski, med rottefellabindinger festet til skisko med slitte, grå sprekker, satte han innover. Den gamle militærsekken gnagde nederst på korsryggen. Litt smerte fikk han tåle, det var ikke verdt å kjøpe ny før den gamle gikk i stykker. Og da kunne han vel saktens prøve å fikse den først. Så lenge den rommet mors gamle termos med kokemalt kaffe, et par grovskiver med ost uten smør, øksa og fem vedkubber, fikk den klare seg. Irritasjonen over påsketuristene begynte å fordampe, nå som ingen av dem lenger var å se. Han tok sikte på å nå Gråsteinsnosi, den tredje største toppen i Aust-Agder, innen tre-fire timer. Da ville han møte både fjell og vidde, og så skulle han lage seg et bål, drikke sin kaffe, spise sine grovskiver, for deretter å vende tilbake til hytta. Det var luksusen han unte seg i sin verden.

ÅTTE TIMER SENERE rant han nedover åskammen igjen. Sekken var mye lettere enn da han dro innover, og den gamle fjellanorakken etter far, var dyvåt av svette. De pistrete, blonde hårtustene lå klistret til en brun, grovbarket panne,
og det lange skjegget var fylt med hvitt, stivnet sikkel. De lange bambusstavene, med de bevegelige trinsene helt nederst, hadde ikke samme tempo i takene lenger. Da han kom ned til hyttefeltet, dro han av seg vottene og puttet dem i lommen. Det hadde vært en lang tur, og han så frem til å komme hjem. Etter omkring femten minutter i oppkjørte løyper, skjenet han ut av løypa og fant sine egne spor i det som hadde vært nysnø da han startet turen. Med lyset fra de andre hyttene i ryggen, gikk han innover i den mørke skogen mot sitt eget krypinn. Han la ikke merke til at det var flere avtrykk etter andres stavtak i det ene sporet han fulgte. Da han nesten var fremme ved hytta, fikk han en vemmelig følelse i kroppen. Det var som om magen var i ferd med å vrenge seg. Sporet han gikk i delte seg opp i flere nye, som igjen ledet rundt på baksiden av hytta. Stavtakene hans fikk ny kraft, og den klassiske skiføringen ble utført i et høyere tempo.

HAN FULGTE SPORENE
og oppdaget til sin forferdelse at det store vinduet på baksiden av hytta var knust. Det var flere skispor i flere ret- ninger der bak. Noen et stykke fra, som om noen hadde iakttatt hytta, andre rett utenfor vinduet. Han kikket inn og forsto straks hva som hadde skjedd. Han var blitt ranet. Ranet for alt han eide. Millioner av kroner var nå i andres hender. Gjennom vinduet så han at det var vått på gulvet. Pusten hans løp som en jagende sykkelpumpe. Da han oppdaget elghodet ligge med knekt gevir på gulvet, dunket hjertet intenst mot ribbeina. Han skimtet at døren til det hemmelige rommet hvor elghodet hadde hengt var delvis åpen, og han brølte høyt. Først uforståelige utbrudd, der- etter grov bannskap. Han orket ikke tanken på å se kassen tom, slikket som matskålen til en sulten kjøter. Han kikket rundt seg og oppdaget plutselig blodspor i snøen. De måtte ha kuttet seg da de hadde klatret inn. Det hadde så smått begynt å snø. Han ville inn i hytta og sjekke om det var flere spor, men han kunne ikke gjøre det nå. Han måtte følge blodsporet så lenge det fremdeles var synlig. Han snudde seg og fulgte skisporet han hadde kommet fra. Ja, det var små drypp av blod, med intervaller på omtrent ti meter.



HAN HADDE DÅRLIG TID NÅ. Snøen kom som små, listige flak, men det kunne være nok til at blodsporene forsvant. I tillegg var ikke lyset på hans side. Med krum rygg fulgte han løypa. Sinnet innvendig bygget seg opp som den kraftigste snøstorm. Han gneldret som ei bikkje der han gikk, som eneste skiløper i løypene. Han kom inn i hyttefeltet og nærmet seg stedet hvor han selv hadde stanset og slengt vottene i lommen.

Plutselig stoppet blodsporet. Han gikk et par meter til, gravde i snøen for å dobbeltsjekke at han ikke hadde oversett noe. Nei, det stoppet her. Det var ikke flere røde drypp i snøen. Blikket hans søkte hytta som lå ti meter unna. Ingen andre hytter var akkurat her. Det var Nils Jensens falleferdige rønne som utpekte seg. Han visste godt hvem denne fyren var, ettersom han hadde vært en av de første som hadde bygd i dette feltet. En ufyselig type, som stadig hadde trengt seg på for å bli kjent. De første årene hadde han invitert seg selv på kaffe utallige ganger, men det hadde vært totalt uinteressant. Rolf likte ikke slike innpåslitne sniker som ville presse seg inn i andres private sfære.

Det var lys i vinduet, og med ett hørte han verandadøren åpne seg. Rolf krøket seg sammen for ikke å bli oppdaget. Nils Jensen kom plystrende ut med ei øks i den ene hånden og en ølboks i den andre. Han rettet på en hoggestabbe og satte opp en vedkubbe klar til å kløyves. Det svinet feirer tyveriet sitt, men det skal ikke vare lenge, tenkte Rolf. Det smarteste hadde nok vært å ringe politiet, men Rolf hadde aldri engang vurdert å bruke penger på en mobiltelefon. Det innvendige raseriet bygget seg om mulig enda større ettersom plystringen tiltok og ølslurkene mellom vedkløyvingen fortsatte. Rolf spente av seg skiene. Idet Jensen satte leppene mot halv- literboksen for å tømme den siste skvetten med iskald øl, tok Rolf seg over rekkverket bak ryggen hans. De slitte, myke skiskoene var lydløse idet de beveget seg mot den livsnytende hyttenaboen. Med en rask bevegelse grep Rolf tak i øksa som lå på huggestabben. Jensen skrek til og hoppet bakover.

- Hva i huleste holder du på med?

Jensen kastet ølboksen mot ham i ren refleks.

-Pengene. Hvor har du pengene? Pupillene til Rolf var sorte og store, og han var et skremmende syn der han sto uflidd med øksa godt festet i begge hendene.

- Er du full, eller? Skal du rane meg, din gjerrige, gamle tulling? Har du ikke nok penger?

Jensens stemme vekslet mellom å lyde skjelvende nervøs og irritert. Rolf gikk et steg nærmere og hevet øksen truende mot Jensen, som nå holdt hendene opp foran hodet.

- Ikke spill dum. Du har tatt pengene mine. Jeg har fulgt blodsporet ditt hit. Du kuttet deg i det knuste vinduet, din amatørkjeltring. Rolf hvisket hest mot ham. Han tok enda et steg nærmere og satte foten på en liten issvull på den ellers snøfrie solterrassen.

ØKSEN, SOM BLE HOLDT MED nesten strake armer over hodet, falt ned som en giljotin ettersom Rolf skled og falt fremover. Et kort stønn ble etterfulgt av total stillhet. De kløyvde vedkubbene som lå utover terrassen ble stadig rødere, i takt med at ansiktet til den livløse Nils Jensen ble hvitere. Han var død. Drept av sin egen øks, men fra en annen manns hender. Panikken grep tak i Rolf som en mørk skygge. Han hadde drept en mann. Hugget ham i hjel. Han kikket ned på den livløse skik- kelsen, som stirret med skrekkslagne øyne ut i intet. Som et fotografi fanger øyeblikket, lå han nå stivnet i sin siste positur. Tankene til Rolf prøvde straks å rettferdiggjøre drapet. Pengenes sterke posisjon gjorde at han til en viss grad klarte det. Han var jo blitt ranet. Ranet for sine egne surt oppsparte penger. Det hadde jo i tillegg vært et uhell.

Han hadde jo ikke ønsket dette. Han hadde jo ikke engang fått vite hvor pengene var gjemt. Rolf kikket rundt seg. Det så ikke ut som om noen hadde oppdaget den dramatiske scenen som nettopp hadde utspilt seg utenfor hytta. Han beveget seg med raske steg inn i hytta til Jensen. Kikket etter pengene, men turte ikke røre noe i tilfelle han skulle lage avslørende fingeravtrykk. Etter en stund våget han ikke være der lenger. Frykten for å bli oppdaget og avslørt som drapsmann var overhengende. Det snødde mye ute nå. Han gned skaftet på øksen med anorakken, slik at ingen avtrykk skulle stå igjen. Sporene i snøen ville tette seg i løpet av natten. For alt han visste, kunne drapet oppfattes som et uhell.

Men pengene ... Pengene så ut til å være tapt. Han kunne melde fra om ranet, men faren for at mistanken for drapet kunne dras i retning av ham, var stor. Nei, han måtte komme seg tilbake til hytta og klarne tankene. Kanskje returnere på natten for å lete ytterligere.

Det var kaldt og bekmørkt idet han sliten staket seg mot hytta. Da han nesten var fremme, ble han fanget inn av lysstrålen fra en lommelykt.

En kvinne, en mann og tre ungdommer i femtenårsalderen ventet ved hyttedøren.

-Er det din hytte? spurte damen med klar stemme.

-Eh, ja. Hvordan det? Rolfs svar var nølende.

- Jeg vet ikke om du har oppdaget det, men vinduet ditt på baksiden er knust.

Jaså, svarte Rolf uten å virke overrasket. - Ja, hva var det dere ville si, gutter? Mannen kikket strengt mot de tre
tenåringene, som usikkert vendte blikket ned i den hvite nysnøen.

- Be... Beklager, stammet den ene av dem.

- Det var vi som knuste det. Vi kastet snøballer mot hytta di. Vi var bare uheldige, altså. Traff ruten så den knuste, og i tillegg så må det harde dunket i veggen ha gjort at elghodet falt ned. Vi fikk panikk da vi så geviret som lå knekt der inne. Vi bare tok skiene fatt og stakk av.

Måpende tok Rolf ut vottene fra lommen. Det var blitt kaldt, og han frøs på hendene. Idet han dyttet inn den venstre hånden, kjente han at det var klissete i innerforet. Han dro hånden ut igjen og så at den var blitt farget rød.

DET VAR BLOD. Han kikket forundret på hånden sin og oppdaget at reimen på skistaven hadde gnagd et kutt på motsatt side av tommelfingeren. Det var størknet nå, men det måtte ha blødd en del tidligere. Den lange skituren hadde satt spor.

- Vi skal selvsagt betale for skadene og erstatte vinduet. Vi har allerede dekket det til med plast og en finerplate, slik at du holder varmen i natt.

Det var damen som snakket igjen nå, men hun talte for døve ører. Rolf holdt opp skistaven og fulgte den størknede rennen med blod som gikk fra reimen, nedover bambusstaven og ned på trinsen. Han tok hånden opp i pannen og dro den nedover ansiktet.

- Blodsporene, mumlet han stille. Tankene vandret febrilsk igjen, på samme måte som de hadde for kort tid siden.

“Forferdelig type, Nils Jensen. Innpåsliten og plagsom. Ingen liker slike typer. Pengene er i kassen, pengene er fremdeles i hytta. Trygt i kassen. Ufyselig snik.”

Leppene til Rolf beveget seg en anelse fra hverandre idet han hørte kvinnen rose ham for å ta det hele med et smil. Da han hørte ordet «smil» i en slik setting, forsto han hvor galt det hele var.

Han gikk forbi de samvittighetsfulle besøkende, inn hyttedøren og lukket den etter seg. Han dro frem boksen med sedler og satte den på gulvet ved siden av vedkassen. Kort tid etter steg varmen i den lille hytta. Rolf sprengfyrte i peisen, og røyken som steg opp mot den mørke himmelen var verdt mer enn livet selv.





EN KRIM AV JAN ERIK VIK


Jan-Erik Vik er en 43 år gammel mann fra Hånes. Han jobber til daglig i Aktiv Fritid i Kristiansand kommune, og er utdannet sykepleier. Han skriver også noveller for ulike magasiner i flere land, samt reklamebyråer. Denne uken debuterer han i lokalavisen, med en novelle hentet fra krimnovellesamlingen «En god natts søvn».



Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse