Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Da jeg kjente smerten ved å føde


Skrevet av: Inge T. Dalen
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 19.04.2017. Sist endret: 19.04.2017 15:27:12


Følte jeg i hvert fall selv. Men kona presterte å bagatellisere mine grusomme smerter med et oppgitt smil.


Advarsel: Hvis du lider av tannlegeskrekk, bør du vurdere å stå over dette kapittelet av selvbiografien min. Eller lese videre på eget ansvar.

Dette hendte i riktig gamle dager. Kona og jeg var relativt nygift. Som om det ikke var ille nok, kom en heftig tannverk som kastet på meg en kveld. Og det var selvsagt en fredag kveld.
Jeg ble liggende på sofaen. Egentlig helt vanlig, det, en fredag kveld. Men jeg lå og vred meg i en smerte så intens at et hardt slag med ei kjevle ville vært en befrielse.
Jeg prøvde desperat å dope den uutholdelige smerten vekk med piller. Jeg tydde faktisk også til alkohol i min nød.
Men jeg led i stillhet.
Nei da, bare kødda. Jeg lå selvsagt der og presset fram mine ynkeligste klynk, dypeste stønn og mer eller mindre halvkvalte smerteskrik.
Og til slutt følte jeg sånn på dybden av smerten at jeg måtte fjerne enhver tvil hos kona mi om min fortvilte tilstand:
- Jeg har så vondt! Jeg er sikker på at du aldri har hatt så vondt!
Og så kom sannhetens øyeblikk.
Men først tar vi et lite sidesprang  - mente sidespor -  litt framover i tid. Denne smertefulle fredagskvelden i livet mitt tok takk og pris en midlertidig pause. Svigerfar fikk kjørt meg til en snill tannlege som var veldig flink på nødhjelp.
I evig takknemlighet husker jeg ennå den fantastiske sprøyta hun satte i tannkjøttet mitt. Jeg tror hun fremdeles kan minnes mitt ekstremt dypfølte lettelsens sukk.
Mandagen etter var jeg hos den faste tannlegen min, og fikk konstatert en hissig tannbetennelse. Det føltes nesten som en liten seier; jeg hadde da ikke ligget der på sofaen og sutret for ingenting.
For å gjøre en lang historie kort, måtte jeg gjennom både tanntrekking og kronen på verken, for å si det slik.
Men det var bare bagateller mot det som ventet enda litt lenger framme i tidens ubønnhørlige løp. Betennelsen vendte nemlig tilbake i all sin gru. Og tannlegen gjorde det klart at eneste vei til smerteløs tyggeredskap var å røske tannrøttene ut.
Jeg vet det er populært for mange å oppsøke røttene sine, men det var ingen suksess for meg.
Tannlegen injiserte meg med sprøyte på sprøyte med bedøvelse. Jeg forsto det omtrent slik at det var samme dose de brukte når de opererte vekk støttenner på en elefant.
Så fant hun fram et redskap som minte om en sånn lang pinne du drar opp løvetann med. Og så stakk hun på jakt etter røttene. Mine, altså.
Og jeg hylte! Det var så intenst gørrvondt, tross hestedosen med bedøvelse, at jeg altså satt og hylte og skreik i tannlegestolen. Hva må de ha tenkt, de som satt på venterommet? Jeg håper tannklinikken fikk tilbake pasientene som flyktet i panikk den dagen.
Den tapre og flinke tannlegen min unnskyldte så inderlig at hun måtte pine meg slik. Jeg syntes nesten synd på henne også. Men det var lite rom for slikt i min egen smale verden av smerte og selvmedlidenhet.
Under gråt og tenners gnissel måtte tannlegen hale og dra rota ut. Og så kom det forløsende øyeblikket, da pinens rot var vel ute i dagslys. Jeg vedder på at det er samme følelse som når barnet endelig plopper ut. «Gratulerer, det ble en rot!»
Så satt jeg der da, i den elektriske stol, og pustet og hveste etter den intense opplevelsen som endelig var til ende. Og så mælte den gode tannlegen min det jeg lengtet aller mest etter å høre:
- Så flink du var. Nå er det bare ei rot igjen!
Jeg klamret meg til håpet om at andre rot var det samme som en fødsel - mye lettere andre gang. Men det ble med håpet, gitt.
(Slapp av, jenter. Det med fødselen var bare et forsøk på å være morsom, altså.)
Men nå skal vi vende tilbake helt til begynnelsen igjen, der smertevridde lille meg vrengte ut av seg: «- Jeg har så vondt! Jeg er sikker på at du aldri har hatt så vondt!»
Og så gløttet jeg bort på kona mi. Der hun satt og ga vår to uker gamle sønn full pupp. Selv i den pilletåkete hjernen min, regnet jeg det kjapt ut: Det var samme antall uker siden hun hadde hylt av smerte i en annen stol, ved utpressingen av vår førstefødte.
Draget kona fikk over munnen den fredagskvelden, var nok. Det formet et overbærende smil. En usagt reprimande. En påminnelse om at den pinglete manne-smerten min  - selv ganget med ti  - var som en fis i Stillehavet. I forhold til det kvinner må gå gjennom når de med smerte - SMERTE! -  skal føde sitt barn.
Så jeg skjønte at her var det bare å kapitulere for overmakten. Jeg lot heller kona mi få nyte et av de gyllneste øyeblikkene i ekteskapet med meg. Hun hadde klart å målbinde meg uten å si et ord. I tankefull forundring holdt jeg faktisk kjeft i et helt minutt.





Inge T. Dalen Bor i skogen i Randesund med kone og to barn. Han driver eget firma med kommunikasjonsrådgivning, tekstforfatting, journalistikk og kursvirksomhet. Og boltrer seg på USUS AS (Visit Sørlandet) og Tangen videregående skole til daglig.
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse