Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Til ungdommen!


Gudrun Svensson
Skrevet av: Gudrun Svensson
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 03.05.2017. Sist endret: 03.05.2017 10:47:14


Det er mye negativt fokus rundt den yngre garde i byen vår for tida. Vi hører om brutale gjenger som reker rundt, tøffe episoder med slag og spark, og villbasser med ferdselsforbud.


På foreldremøter snakker politiet om narkotika, rus, vold og uro. Unge mennesker i drift, vandrende i miljøer som kan skremme den mest hardbarka realist. Og voksenverdenen blekner litt, kommer til kort, driver med brannslukking, streng straff og bortvisning. Det er lett å se svart på alt, men det er viktig å huske på at de fleste faktisk er ganske allrighte.

I mitt hjem er det fullt av tenåringer, noen fastboende, andre stadig tilbakevendende husgjester. Det blir livat når de er mange, ganga flommer over av store joggesko, de lager lyd, ler støyende og tar plass rundt bordet, med lange lemmer, kropper som har skutt fart på rekordtid, stemmer som brister og bærer, kviser og skjeggvekst i skjønn forening. Og de små kvinnene, nye i rollen, lite fortrolige med de uvante formene, øver seg i sminkepaletten, er vi gode nok? Ivrig opptatt på fulltid med å orientere seg i verden, på egenhånd, uten voksenstøtte og kontinuerlig tilsyn. Usikre steg, som Bambi på isen.

Det er ikke noe galt med ungdommen, det er vi som ikke husker. Vi har glemt hvordan det var, å våkne med nye, voldsomme følelser i kroppen som buldrer og en ikke vet hvor en skal gjøre av. Glemt hvor rart og nesten trist, men samtidig spennende det var, å bo i sin egen kropp som endret seg fra dag til dag. Usikkerheten mot gutter og jenter, eller turbulens i vennskap, være med i gjengen, eller aldeles alene utenfor.

Vi har glemt hvor skummelt det var å bli målt og satt karakter på, lure på hva en kunne få til på skolen, holder det? Kommer jeg videre i livet dit jeg vil? Glemt at å våkne med en ny kvise kunne ødelegge en hel dag, og hvordan en uforsiktig kommentar kunne få øynene til å svi, og halsen til å hovne opp.

Vi har glemt hvor glad en fremdeles var i sine foreldre og besteforeldre, men hvordan det bare kom til syne i mutthet, sur mumling og avvisning. Forstå sjøl at en er en surpomp, men mangle verktøy til ordne opp.

Glemt hvordan det åpnes som et sår i kroppen, når den hjertets utkårede heller vil smile til noen andre, og det ikke ble din tur til å danse med gleden. Vi har glemt hvordan en gjerne ville få ting til, men ofte rotet det til i stedet. Sårhet, usikkerhet, grunnleggende på jakt etter identitet, ny i stort uoversiktlig farvann. Under ombygging.

Og samtidig, - er barndommens kjærlige kos og stadige kjærtegn … byttet ut med daglig mas og misnøye fra dem hjemme. «Plukk opp klær, rydd på rommet, si ifra hvor du går, har du gjort lekser? Hvem skal du være med? Har du røykt? Hvorfor er du så sur, det er umulig å snakke med deg…». Kronisk følelse av tilkortkommenhet kanskje, ikke klare noenting,- mens alt dette andre raser i kroppen.

For vi er ikke særlig veltalende vi voksne heller i denne livsfasen. Vi er livredde for alt. For alkohol, hasj, rus og depresjoner, graviditeter, kjærlighetssorg, skoleplasser, manglende initiativ, selvmordstanker, nettmobbing og voldtekter. De er litt kantete å klemme på, disse tenåringskroppene, like responsiv som en tømmerstokk nærmest. Så barneårenes varme nattaklem kan fort bli avløst av ensom skjermtid, alene under dyna. Fuktig i øyekroken, klump i halsen. Urolig mamma og pappa langt borte, i den andre enden av huset. Hva skjedde med den myke, glade smårollingen?

Det går bra med de fleste, sjøl om de skal bryne seg på opptil flere feiltrinn. De SKAL ta idiotiske valg, innimellom. Det må vi voksne tåle, og stå støtt i, svelge unna egen angst og uro, og være der når de reiser seg, - opp igjen! Det hjelper ikke lenger å blåse og sette på plaster, men et smil og en klem, tålmodighet og lyttende ører uten fordømmende blikk, det er ikke gått ut på dato. Vi er på samme lag.

Hva så med dem som er på villstrå, og har kommet galt ut? Det sies at aggresjon og sinne er fortvilelse som har kledd seg ut. Vi lever i et samfunn preget av stadig større ulikheter, med økende forskjeller i levevilkår. Fikk du en barndom preget av trøbbel, er det ofte enda mer vrient å være ungdom. Framtida kan nok for mange virke både uoversiktlig, truende og håpløs. Vi kan naturligvis ikke ta lett på vold og kriminalitet. Strenge sanksjoner er muligens nødvendig, men det er naivt å tro at komplekse problemer som har bygget seg opp over år kan løses over natta. Vi må se bakom alt det vanskelige, gjøre noe med årsaken til det som skjer. Alle fortjener en ny sjanse.

De unge eier framtida, og skal leve lenge etter at vi er et fjernt minne. Disse turbulente årene er som selve livets april, ustadige og lunefulle, men de tar til vett de også, for det eneste som er helt sikkert, er at all ungdom går over.


Gudrun Svensson er 45 Âr, mamma til tre og jobber som leder av Vågsbygd Fus barnehage. Hun bor på Lund, er en ivrig lesehest og er innmari mye ute og løper i skog og mark uansett vær og forhold. Gudrun er en ivrig og engasjert skribent som deler sine betraktninger om livet både i Kristiansand Avis og på Facebook.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse