Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

- Jeg er en åtte år gammel gubbe på femtito

Portett


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 04.05.2017. Sist endret: 04.05.2017 11:36:39


Film- og TV-produsent Frank Mosvold måtte ut av byen for å finne seg sjøl, og det han fant var et litt sjenert monster i skapet, som likte aller best å spre glede.





Frank Mosvold, 52 7   /   Bor i Oslo. Samboer med Espen Stedje  /  Film og tv-produsent
/  Barn: Hubert, Elleville Elfrid, Bendik og monsteret (barnefilmer altså)






KVADRATUREN:  Barnefilm-festivalen ruller og går, kidsa slipper unna heimkunnskap og o-fag, og spreller lykkelig i kinosetene, og her sitter vi, filmprodusenten og journalisten, i en smådekadent lobby på Ernst hotell og prøver å dandere oss i en sittegruppe.
- Ingen av disse stolene føles naturlig å slenge seg ned i. Kanskje en lørdags natt, på vei til et nachspiel iført paljetter og høye hæler, men en vanlig onsdag midt på dagen med sliten sloggitruse, sier jeg spørrende.
Frank Mosvold slår opp latterdøra, og lar den egentlig stå åpen resten av intervjuet.

Laidback og lettflirt

Han er en god bamse, Frank Mosvold. Gutten som rømte byen da han var 18, for å finne seg selv i landet for hardt arbeidende drømmere, USA, for så returnere til moderlandet som en barnas Ingmar Bergman. Nå er han i byen for å lage moro for de aller minste med Elleville Elfrid, og for å se masse film og henge med bransjefolket.
Broren Kurt sa at Frank ikke er en utpreget morgenfugl. Og det kan jo godt være man trenger sove ut etter en ellevill filmfest i natt.
Men neida.
Smørblid og kjapp i steget, i mørkeblå blazer med silketørkle i brystlomma. To minutter på overtid. Varmt håndtrykk. Joggesko med gule lisser. Stort smil.
Han syns det er godt å være i hjembyen noen dager, hjertet hans er trygt plassert her, mellom holmer og skjær i Kristiansand, forteller han.
Da han flyttet ut av byen med 18 sørlandske somre i kroppen, var ikke «K-town» store festen å snakke om. Det har endret seg en anelse, selv om vi fremdeles ikke er noen utpreget verdensnavle.
- Jeg har lyst til å bo i en kystby på Sørlandet. Men samboeren var ikke helt der, så det ble et kompromiss. Nå sitter jeg på en balkong på Tjuvholmen, ser ut på sjø og lengter etter mitt sørland. Lukta av hav, et rolig tempo.
Han lener seg over bordet. Holder rundt cola zeroen vi fant i en stengt lobbybar.
De mosvoldske pussede barnesko tråkket han på Gímlekollen, sammen med broren Kurt og søsteren Elisabeth.
- Kurt var den sporty typen, han var overalt og aktiv i det meste, mens jeg var mer den der stille fyren som tuslet for meg selv. Jeg leste, og likte å lage dukkefilm på Super 8 i kjelleren.
- Dere er veldig ulike, er du sikker på dere har samme far?
- Ja, vi er temmelig sikre på det.
Glad latter.
- Vi er så forskjellige at vi har aldri tråkket i hverandres bed, og har dermed alltid vært veldig gode venner. 

Ellevill suksess: Elleville Elfrid er en av Frank Mosvolds hjertebabyer, som gledet hundrevis av barn på Barnefilmfestivalen i forrige uke.  Foto: privat.

Outsideren

 Super-8: Med pappas Super-8 overalt, - Jeg var den stille gutten som likte best å tusle for meg selv, tenke og lage film. Foto: privat.Og så kjente Frank etterhvert at han ikke var helt der, at han skullel gifte seg med ei jente, og få et par arvinger og hele den pakka der. Han romsterte lenge i skapet før han fant ut åssen han skulle komme seg ut.
- Det var vanskelig å finne ut av hvem jeg var. Jeg forventet vel av meg selv et familieliv som de andre hadde. Jeg er jo oppvokst i et godt, kristent, konservativt hjem. Jeg var opptatt av å høre til, være en del av en familie, passe inn. Men det var ikke lett å gå den veien her, i Kristiansand. Jeg måtte ut av byen før jeg begynte på prosessen.
Frank emigrerte til New York, studerte finans og jobbet som skipsmegler i fire år i det store eplet, før han flyttet til London og jobbet med det samme ett år til.
- Men så tenkte jeg. Er det dette jeg vil med livet mitt? Hvem er jeg? Og burde jeg ikke heller drive med det jeg liker?
Han gjorde det eneste riktige, når man er på jakt etter en lykkelig slutt. Han dro til Hollywood og tok en master i filmproduksjon på Loyola Marymount University.
- I am educated beyond my intellect, ler han.
Han lagde personlige filmer om «ut av skapet og finne seg sjøl-prosessen».
- Jeg så vel på meg sjøl som en slags Ingmar Bergman, smiler han. Nå er jeg blitt barnas Bergman. Det er ikke så verst det heller. 



Frykten for å bli avvist

Ennå visste ikke familien at Frank var homofil. Det var først da foreldrene kom på besøk i Los Angeles at han fortalte hvem han var, ved å vise dem hva han lagde på skolen. En liten familie i en stor kinosal. Opp med døra, ut av skapet. 27 år og glad supergay.
- Det var i hodet mitt det var mest trøblete. Skrekk-scenarioet var å bli avvist, vet du. Det var litt bumpete i begynnelsen, før det landet. Det var det. Dette var jo noe helt annet enn de var vant til, smiler han. Ikke så bredt nå, men varmt.
- Det var jo et sjokk for familien. Det var visst bare en nabo borti veien som mente han alltid hadde visst det.
Frank ler. Høyt og herlig, ikke redd for å vise jeksler og glede. Latteren har han arvet etter mora si, sies det.
- Jeg ler litt høyt, sier han unnskyldende.
- Jeg legger mer merke til at du ler mye, og det er jo en god egenskap.
- Ja, det syns jeg også, livet blir bedre når man kan le. Det er så alvorlig blitt, alt sammen i verden.
Vi snakker om valget i Frankrike, om Trumps Amerika, Nord - Korea, nyheter og media og om hvordan man forteller barn om det vanskelige i verden.
- Barne-tv skal mer enn å underholde, sier Frank.
- Jeg tenker at ensomhet og utenforskap er noe vi skal ta på alvor. Det kan kanskje gjøre det litt mindre farlig å være annerledes når noen lager barnefilmer om outsidere, om det å høre til i et felleskap - akkurat sånn som du er.


The Mosvolds: Elisabeth, Kurt og Frank sammen med mamma på tur. - Vi er så forskjellige at vi aldri har tråkket i hverandres bed, men er veldig nære likevel. Foto: privat.






«Å komme ut av skapet var nok mest trøblete i mitt eget hode?
»






Forelsket i animasjon

I 1996 startet han sitt eget produksjonsselskap, Kool Produktion AS.
Han ble kjent med Tom Petter Hansen, selvlært animatør, og Frank falt pladask for animasjonens muligheter. I 2004 lagde de en frekk liten kortfilm om George W. Bush. Et to ukers kjempegøy prosjekt som vant både priser og ære. Deretter tok de tak i Arne Svingens figur «Hubert». Beskrevet som en «sympatisk, umusikalsk figur i en lite vennligsinnet verden».
- På Barnefilmfestivalen i Kristiansand i 2004 møtte jeg Tone Rønning i NRK, som jeg pitchet Hubert til, og en måned etter var Hubert klar for å bli barne-tv for de små.
Sammen med Tom Petter og Trond Morten Venaasen lagde han suksess-serien Elleville Elfrid.
Men animasjon er mer kontorjobb enn folk sikkert tror.
- Det er sånn 9-18-jobb. Og ting tar tid, både Elleville Elfrid og Bendik og monsteret ligger klar for å bli spillefilmer. Men det er en del som skal på plass. Finansiering for eksempel, forteller Mosvold.
Gutten på 8
Sola skinner. Det er ikke så verst varmt ute, men han syns det er for kaldt å gå ut.
- I Oslo snør det, jeg bare sier det. Du er i Norges California.
- Jeg savner California, amerikanerne er laidback og fine.
Men det var derfor han dro tilbake til Norge etter tolv år i utlendighet. Savnet etter det norske, nordmenns væremåte. Du savner det du ikke har, smiler han.
- Ja, vi er vel både bakoverlente og lettstelte, egentlig, sier jeg.
- Jeg er fremoverlent i arbeid og laidback på privaten, gliser han. Det hadde jo vært veldig synd om det var motsatt.
«Hva har du tjent i dag da, Mosvold?». «Ikkje ei krone! »
Vi fniser sånn at damene ved bordet ved siden av sikkert tror vi er på date eller fulle.
Frank er kjempefornøyd med jobben og livet han har valgt.
- Jeg lager tegnefilmer og liker amerikansk mat. Hjernen stoppet å utvikle seg, smaksløkene og alt sammen. Jeg er en åtte år gammel gubbe på 52.
Klukkelatter.
- Du har holdt dialekta på imponerende vis.
- Ja, harækkevel? Sørlands-dialekten er så sjeldent fremme, men folk har tiltro til den. Jeg blir ekstra sørlandsk i møter med bransjefolk, og jeg bruker gjerne sørlandsdialekter i filmene mine, forteller Frank.
I animasjonsfilmen «Bendik og monsteret» kommer monsteret ut av skapet på barnerommet til Bendik. Monsteret liker ikke å skremme, han vil heller synge, underholde og gjøre folk glade. Og Bendik er en vidunderlig liten fyr - med kristiansandsdialekt selvsagt, som forstår monsteret og hjelper han til å «live the dream».
- Det er mye meg i det monsteret, smiler Frank.
Nå skal han på kino med nevøen, og etter Barnefilmfestivalen reiser han hjem fra Sørlandet, med et snev flyskrekk det første kvarteret, før jorda blir rund i kantene og himmelen så blå, så blå








Om Frank:


Kurt Mosvold
Min bror er en humørspreder, med en latter som høres. En trofast og god venn, som vet å verdsette gamle vennskap. Han er familiekjær. Kan være nervøs og bekymret i enkelte tilfeller. Ikke en utpreget morgenfugl! Totalt sett, en fantastisk bror, som er ganske forskjellig fra meg på mange områder.




Egenmelding:


En egenskap jeg er fornøyd med: Jeg er tålmodig. Noen vil nok si utålmodig, men noen som venter i fire år på å få lagd en animasjonsfilm må jo være tålmodig. Ellers er jeg glad i å lage mat.

En egenskap med forbedringspotensiale: Jeg ler for høyt. Jeg kan ikke le mindre, men jeg kunne sikkert senket volumet litt.

Jeg leser: Mengder med filmmanus, og krim, noe som er greit å lese på fly. Faglitteratur om filmproduksjon.

Jeg hører på: Leonard Cohen. Han er helt fantastisk. Det er så mye livsvisdom at du trenger ikke høre noe annet.

Jeg ser på: Lite gleder meg mer enn gode manus. Fargo er et godt eksempel på det, ellers The Americans, og gleder meg til ny sesong av House of Cards.

Klarer meg ikke uten: Internett og cola zero.

Jeg klarer meg godt uten: Helsestudio. skulle gjerne vært motsatt, at jeg ikke klarer meg uten helsestudio, og godt klarer meg uten cola zero.

Hvis jeg satt i en tidsmaskin: Ville jeg dratt hundre år frem i tid, da må verden ha tatt seg sammen og fått ting på stell, kurert sykdommer, fikset klimautfordringene. Jeg har troa på mennesker, et stykke frem i tid.  




Les også: Jovialt turtall



Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse