Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Rebelske Mira


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 18.05.2017. Sist endret: 18.05.2017 09:32:37


Mira Svartnes Thorsen ble en gang spurt hvordan hun klarte gjøre alt hun gjør. - Fordi jeg ikke eier samvittighet, svarte Mira.






Mira Svartnes Thorsen, 35 år  /  Bor på Mosby  /  Samboer med Jan Kenneth Transeth  /  To barn, Lea Regina (11) og Gunnar (9)  /  Bystyremedlem for Miljøpartiet De grønne.  /  Eier Dirty Old Town/Karmakosmetix Records med samboer «Janki», og pludrer i podcasten Alltinget






ODDERØYA: Platinablond lugg under lua. Ravbrunt blikk. Pelslue og blomstrete kjole.
Våren er skiftevis og troløs, vi har tjukke jakker, kaffe på termos og kake. Og en ørliten klunk whisky for å holde varmen.
Hun kan visst ikke så mye om kafeer og sånn, frilansjournalisten som en gang lagde en såpass alternativ guide til byens uteliv for avisa Stimuli at det ble et himla rabalder av det.
Verandaen på Grønt senter byr på utsikt og blomstrende trær, sykkelhjelmer og pallekasser. Rådyr tusler rundt på plenen som tamme katter og spiser opp jordbærene. Odderøya lever.
- Sammen med det grønne felleskapet her oppe har jeg begynt å invitere et par politikere fra hvert parti til å være med på ei runde på øya, pelle søppel, spise vafler og snakke om bærekraftige gode ideer og løsninger for fremtiden.
Hun strekker ut beina. Miljøpartiets representant er kledd i pels.
- Pels er jo egentlig bra også. Den varer i hundre år, og det er i alle fall ikke plast. 

Mira 7 år og gatas skrekk i Iraklion, Kreta. Sammen med hunden Lilla. - En gang prøvde en voksen mann å ta henne. Da løp jeg etter og bet ham. Det virket. Hellas var herlig, det var virkelig noe annet enn Søgne. Det var der jeg lærte meg det greske toneleiet.

Rastløs lesehest og panserlesbe

Mira er familiens eneste innfødte kristiansander, født i Kongensgate på midten av åttitallet.
Hun klatret rundt i klatretreet til Kløvergården barnehage. De andre barna sov formiddagslur, det syns Mira var usigelig kjedelig. Det klødde i nysgjerrigheten hele tiden.
Familien likte å røre på seg, begge foreldrene flyttet på seg på hver sin kant, og som 18- åring hadde Mira opptelling på hvor mange adresser hun hadde hatt. Det ble rundt 24.
- Tippoldemor gikk fra Gudbrandsdalen til Nordmøre for å finne seg en mann, forteller Mira.
- Det var mer trafikk der, flere muligheter. Jeg kommer fra en familie med fiskere og bønder, det har alltid vært smalhans og folk har gått konstant sultne. Men vi har rørt på oss, reist, bodd mye i andre land. Vi er nok ganske internasjonale av oss. Jeg har slekt over hele landet, sier Mira hvis forfader en gang svømte i land fra et synkende skip og aldri kom seg hjem til Portugisien.
- Men primært bodde jeg i Søgne, smiler Mira, og dukker ned i pelskragen.
Hjemme hos bestemor i Søgne leste Mira i det femtenbinds tunge leksikonet, som prydet flere meter i mange norske hjem helt til interiør-fascistene utryddet bokhyllene og erstattet dem med tom pryd og femtitommers flatskjerm.
- Jeg begynte å lese ganske tidlig- og så slutta jeg aldri. Jeg har sikkert lest halve universitetsbiblioteket, smiler hun, uten at hun på papiret kan vise til mer enn nesten en bachelor i ett eller annet hun ikke husker helt.
- Foreldrene mine var glødende engasjert i politikk og besteforeldrene var skrivende, reisende og samfunnsmessig oppegående og beleste. Så jeg har alltid lært mye, diskutert masse og alltid fått kjørt argumentene mine, slik at de tåler motvind.
- Pappa er en utmerket sparringspartner, vil han nok jeg skal si.
- Han har allerede sagt det, sier jeg.
Høy latter.
Fasademessig var Mira som en hvilken som helst ungdom utenfor "Kjesken". I rutete skjorte og hettegenser.
- Jeg så ut som ei panserlesbe, ler hun.
Men hjemme leste hun Sartre og gikk i sigøynerkjoler.
På Tangvall var ikke det helt innafor.
- Men Søgne var jo greit også. Vi som ikke var douche hadde det mye moro. Dingis, isopor på vindu, slang, ut og stjæle hester på natta, lusking hos naboguttene og lange vandringer gjennom skau og langs elv.
2.klasse på barneskolen bodde hun i Hellas med mamma.
- Det var der jeg la til meg det der greske toneleiet, at det kan BLI LITT HØYT.
Mira øker på. Deilig vilt å sitte her på verandaen og gape i vei uten å tenke på at noen kanskje tenker noe om oss der inne på kontorene.
- Da jeg kom tilbake fra Hellas var jeg blitt veldig brun og blandet språkene. Da merket jeg at bygda ikke var så raus og inkluderende, sier hun. De har fremdeles en del å ta tak i der ute. 






- Livet er en eneste stor eksistensiell krise som man må smile av





Gledespiken

Sammen med samboer Jan Kenneth «Janki» driver hun Dirty Old Town, det som tidligere var Karmakosmetix Records, som velta ut stjerner som Honningbarna til musikknorges store glede.
Det er det Dirty Old Town handler om, sier hun.
- Det er en kjærlighetserklæring til livet, kjærligheten, og musikken. Vi trenger møteplasser, steder å samtale for perspektiv og glede.
Før Mira dro til fast jobb i Kvinesdal som kulturkonsulent, hadde hun en serie debatter kalt Ordskifte På Hjørnet som trakk fulle hus. I Kvinesdal bodde den lille familien på et småbruk i tre og et halvt år før de dro tilbake til Kristiansand.
I Karmakosmetix delte paret pult i et iskaldt lokale lenger oppe på øya, der silketrykken fra Labdon i rommet ved siden av sendte inn giftig os til de to som satt der så tett det lot seg gjøre, med yttertøy og hakket tenner og taster.
- Jan Kenneth møtte jeg for snart tjue år siden. Det vokste seg organisk til, smiler hun, og forteller om mannen som skilte seg ut, som hadde dette ekstra, som er flink med mennesker og aldri dømmer. Om det dype vennskapet i bånn, og om de to barna deres som ble unnfanget på Hove og Quart.
- Begge foreldrene mine er veldig glad for han altså. Mamma sier «Hvem andre kunne holdt ut med deg, Mira», og jeg bare «A lot!»
Mira og mannen Jan Kenneth liker å henge på byens brune puber og spille biljard, og ha medbragt whisky i veska. Det kan jo godt være bare et rykte. Men det smaker med et snev god gammeldags rock’n roll - før farris og spinning vant terreng i all den deilige forderveligheten. 

Mira 7 år og gatas skrekk i Iraklion, Kreta. Sammen med hunden Lilla. - En gang prøvde en voksen mann å ta henne. Da løp jeg etter og bet ham. Det virket. Hellas var herlig, det var virkelig noe annet enn Søgne. Det var der jeg lærte meg det greske toneleiet. 

Ett skritt frem og to til

Familien på fire bor på Mosby i et hus de har «snekra sjøl»
- Det er noen kreative, men ikke så gode løsninger i det huset. Vi bor i en dødsfelle, ler Mira. - «Pass dere i trappa, dere kan dø» pleier vi rope til gjester.
Gresk volum. Rådyret skvetter inn i skogen.
- Vi levde en sommer i campingvogn mens vi bygde huset, og grilla middag i hagen og topp stemning. Året etter kjøpte vi fortelt og gulv. Det er sikkert noen som har reagert på livsstilen, sikkert noen som har ringt barnevernet. Jan Kenneth og jeg, vi er litt sånn «et skritt frem og to tilbake, så tre frem og ett tilbake». Jeg tror det å heve og senke levestandarden med jevne mellomrom er veldig sunt.
Etter flere lange opphold i mindre velbeslåtte deler av verden vet hun nok hva hun snakker om.
- Man setter pris at det er varmt vann i huset døgnet rundt. At du kan bruke strøm uten å få støt.
- Jeg gikk nesten i sjokk da jeg kom hjem til Norge igjen. Folk har ikke peiling på hvor godt de har det.
- Jeg trodde du kanskje var mer rød i valøren, Mira.
Mira smiler.
- Jeg meldte meg inn i De Grønne da jeg fikk datteren min, da kjente jeg på at jeg må bidra mer strukturert i fremtid.
Vi snakker om urettferdig fordeling, klimaskepsis, de glemte katastrofene.
- En milliard mennesker er akkurat nå underernært, og står i fare for å dø, sier hun.
- Og så har du det amerikanske kontinentet som er feilernært, sier jeg.
- Ja, de er jo feilernært både mentalt og fysisk, fnyser Mira, som vant to flasker champagne på at Trump ble valgt. Trump har nettopp sparket FBI-sjefen, og gudene vet hva vi ikke hører om.
- Trump er tomhet. Han kan ingenting. Jeg tror det kan bli borgerkrig i USA, det må massive endringer til, og de har fremdeles ikke tatt et oppgjør med rasismen der borte.
- Det er trist å se at vi lar det demokratiet vi har jobbet så hardt for, nesten forvitre uten å skjønne hva som skjer. 






«- Jeg bytter på å vise langfingeren og vifte med pekefingeren»




  


Kom ut med langfingeren først

Men hun trenger ikke dra til Amerika for å la seg forarge. Mens vi sitter der i iskald maisol og nipper til whiskyen, står ordfører Furre i avisa og snakker om at tiggerforbudet kan bli en valgkampsak.
Du hører kanonene rulle på Miradekket.
- Valgkampsak, freser hun.
- What!? Vi har 3.verdenskrig, atomkrig, en stein hakke gal narcissist i Det Hvite hus, Brexit, ultranasjonalistiske bevegelser, klimaproblemer, ei oljenæring som skal avvikles kontrollert, tapte arbeidsplasser og ledighet, og så skal han ha valgkamp på femten tiggere i Kristiansand? Vi har jo lovverk mot de problemene, prostitusjon og menneskehandel og vinningskriminalitet.
- På et tidspunkt må kanskje vi også tigge, med de problemene vi står overfor i fremtiden. Det kan ikke være forbudt å be om hjelp, fortsetter hun.
Noen kaller henne en løs kanon, noen sier hele kanonbatteriet har løsnet.
At hun er for punk til å være politiker.
- Jeg har alltid vært i opposisjon, fra jeg ble født, til alt. Folk er for lydige når det kommer til de viktige tingene, og så fyrer de seg opp for de uviktige tingene. Sånn som Harald Furre i dag. Eller Halvard som jeg kaller ham, siden han konsekvent tiltaler meg Mia.
- Du var bøs med Terje Søviknes her om dagen på Facebook og fikk råd om å ordlegge deg mer elegant, sier jeg.
- Noen ting må bare sies rett ut. Og det er tre ting jeg ikke legger fingrene imellom på. Det ene er overgrep og vold mot barn. At voksne oppegående, primært menn, tror de kan skalte og valte som de ønsker med barn, at barn skal dekke den voksnes behov, det er utilgivelig. Og det finnes ingen unnskyldning for det. Jeg er for gapestokk.
- Det andre er finans og pengesystemet som ikke tar innover seg at andre ting har verdi.
- Det tredje er at vi bare forbruker endeløst, og ikke bryr oss om at vi er avhengig av, og en del av, en balanse. Vi lever på en ert i et stort intet og foreløpig er det ingen vei ut herfra.
Men noen dager gjemmer Mira seg vekk, går i hi under hetta, spiller Star Wars. Søsteren, som er fjorten år yngre, forteller om Mira som av og til legger seg på sofaen hos mamma og blir der noen dager. Kanskje er det sånn når man har et rebelsk, voldsomt varmt og hamrende hjerte. At man må trekke pusten og polstre, lade om, for så å komme ut på trappa igjen, blåse i luggen og trekke langfingeren på nytt.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse