Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Seks ting jeg har lært på den harde måten


Skrevet av: Linn A. Hansen
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 18.05.2017. Sist endret: 18.05.2017 09:38:14


Det er eksamenstider for dagens ungdom. Derfor vil jeg oppsummere noen av mine tøffeste tester fra Livets harde skole.


Det er de verste nettrollene som skilter med Livets harde skole som sin høyeste utdannelse. For så å misbruke ytringsfrihet og kommentarfelter til å spy ut brunstripete hatmeldinger.
Men ett poeng skal de ha; livet ER en hard skole. Og denne gang skal du få innsyn i mitt mangfoldige og enfoldige livsløp punktvis:

1. Aldri mer 17. mai med lys skjorte

Jeg var så kry som en hanekylling i lys, sennepsgul skjorte under åpen dressjakke. Helt til vi gikk på kaffebar, og dumme og deilige meg sølte kaffe i strie strømmer på skjorta.
Sjansen var null til å få kneppet dressjakka og skjule elendigheten. Regnet kunne ikke redde meg på en fortærende strålende 17. mai.
På selveste nasjonaldagen skulle jeg altså framstå som brunstripete tilskuer til toget. Så, i gode og onde dager i alle år deretter, det være seg i selskapsliv eller arbeidsliv, the man in black, det er meg.

2. Findress varmer ikke nok i 17 minus

Jeg holder tak i de store dagene for å minnes milepeler i min intellektuelle vekst. Jeg var i Oslo for å feire nyttår med venner. Vinteren var kald, så vi brukte førfesten til å fylle godt opp med frostvæske.
Så spradet livets glade, dresskledde gutter ut på byen. For til sist å ville vende hjem et godt stykke uti neste år. Jeg skulle hente vinterjakka i garderoben på utestedet, men kom på at jeg slett ingen jakke hadde på da jeg ankom. Det virket da så unødvendig på vei ut fra hjemmets lune rede.
Men det var riktig utrivelig der ute i det fri. Ryktet gikk om 17 minusgrader. Og det gikk ingen trikk. Men skitt banditt, vi kunne jo kaste oss inn i en taxi og superspeede hjem til varmen.
Det var bare det at halve Oslos feirende befolkning hadde tenkt det samme. Det var køer så lange at det fikk drosjesjåførene til å juble, mens vi andre grein.
Og skalv og ristet av kulde. I hvert fall jeg som sto der og pyntet opp i bare findress, skjorte og sko som kjentes som de var av papir. I det minste holdt jeg stilen. Men slipset kunne være så hot det bare ville, det var søren meg lite varme i det.

3. Løping skader helsa

Det handler om Oslo i gamle dager igjen. Og bytur etter førfesten også. Rart det der, det er av fester du lærer at livet ikke er en fest.
Uansett, en dust av en kompis hylte at nå går siste t-bane til byen, så vi la på sprang. Eller, jeg prøvde å løpe. Men evnen var så fattig at jeg snublet og deiset i asfalten to ganger på min ferd.
Vi rakk banen, som slett ikke var den siste. Men prisen ble høy for turen. Et åpent sår i kneet, med en blanding av blod, glass og grus, ble belønnet med to ydmykende uker på krykker. Og masse mobbing av en løpestil som en nyfødt sjiraff.

4. Først pusse brillene, så nesa

Jeg skal ikke utbrodere denne livskunnskapen formet av et usselt papirlommetørkle annet enn å si at enkelte ganger kan tåkete syn få deg til å se klarere.

5. «Som ild i tørt gress» og «brent barn skyr ilden» er ikke bare uttrykk

Smågutter, tørr sommereng og fyrstikker som slomsete foreldre ikke maktet å gjemme godt nok. Eksplosiv kombinasjon. En gira liten fyr satte fyr og kommanderte «La det spre seg!» til kompisen.
Og det gjorde det. Til gagns. Så heftig at den unge pyromanen modig tok sitt ansvar på alvor; løp hylgrinende hjem og varslet mamma om full fyr på jordet. Den rødsprengte synderen blånektet så lenge han maktet for at han sto bak miseren. Det vil si et helt minutt.

6. Solfylte dager straffes med hudløse netter

Apropos rødsprengt; jeg skal avslutte med en historie spekket med smerte. Jeg var med på skoletur i skjærgården rett før sommerferien. Sola stekte, livet lekte, vi hadde bare badebukse på, og kroppen min var så hvit at den ga de andre sveiseblink.
Men solkrem; hvem tenker på slikt tidkrevende tøys når dagen skal skvises for alt den er verdt.
Da jeg kom hjem, tenkte jeg desto mer på det. Det var så vidt foreldrene mine kjente igjen den mørkerøde hummeren som smertehylende invaderte hjemmet deres for å dusje i iskaldt vann.
Dag ut og natt inn lå jeg søvnløs, mens jeg verket, klødde og skalv. Den svidde huden til det brente barnet flasset av i svære flak. Som en tålmodig mor plukket ut av senga. Og hver eneste lyse årstid i tiden som fulgte, minte hun meg stadig om «den sommeren da jeg burde ha lært». 
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+