Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Ingen dans på roser

Portrett


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 24.05.2017. Sist endret: 24.05.2017 09:56:26


- Er du født med motgang så blir du en streber, sier Camilla Dversnes, som har forsynt kristiansanderne med blomster i 20 år. Hun sloss med alfabetet i mange år, før bokstavene falt på plass.





Camilla Dversnes39 / Aleneboer / Bor på nedre Lund / Eier og driver Camillas Blomsterdesign i HW gate og Sandens 





KVADRATUREN: Asfalten er varm og løvetannen vinker fra grøftekanter, bussene jeiner forbi. Det er vår og det er vilt hektisk hos Camillas Blomsterdesign i Henrik Wergelandsgate. Marengs-sesongen er i full gang og bryllupene står i flor gjennom hele sommeren.
Men i dag, akkurat nå, er det en begravelse som skal på plass. De aller siste hilsenene, kransene med farvel og takk for alt.


Sta og solid blomsterpike midt i bransjeglidningene:  Etter 23 år med blomster, og stått på i vær og vind, er blomsterdesigner et utdøende yrke forteller Camilla Dversnes. - Alle vil selge blomster, og du rasker til deg buketter på dagligvaren. Men på et tidspunkt står du der og skal begrave bestemor og du får jo ikke den kransen på Rema.





«Jeg har brukt mye krefter og fått muskler av det»






Sceneskifter

- Denne delen av jobben gjør meg så ydmyk i forhold til arbeidet mitt, å kunne bidra til å gi en verdig avslutning på livet, sier Camilla.
- Det har blitt viktigere for meg de siste årene, og kanskje aller mest det siste året.
I fjor var det mange sorgkranser å binde, byen ble rystet av flere tragiske drapssaker og ulykker, og da blir det en del å gjøre hos blomstermesterne. Men privat var det også sorgtunge hendelser. Camilla mistet fetteren sin, Mats, i den tragiske ulykken på Varoddbrua, og mormor som alltid hadde syklet rundt i byen med sitt hvite hår og store smil, gikk bort i sykdom.
- Det er mye følelser knyttet til det å miste noen, sier Camilla med tårer i øynene.
- Vi som jobber med blomster kommer jo nær på mennesker, i alle livsfaser, de store milepælene og begivenhetene. Det er mye følelser og inntrykk. Jeg pleier å ta med lærlingene på kapellet, der hvite kister står på rekke. Det er veldig rolig og fint, og du må bli trygg på døden og på døde mennesker. Det har jeg blitt.
Camilla bestiller grønn te. Vi har ikke god tid. Klokkene ringer i kirker og kapeller. Folk skal i jorda. Folk skal giftes, fødes, konfirmeres, eksamineres. Alle skal ha duftende oppmerksomheter, bundet opp og levert. Hun skal se på klokka en del ganger den neste timen. Hun skal snakke seg varm, teen blir kald.
- Før likte jeg nok aller best å jobbe med bruder, forteller Camilla. Men du vet, smiler hun. Nå er bruder blitt ganske kresne.
Hun rister på det blonde håret og ler slik bare sørlandspiger kan.
- Veldig detaljorientert er vel det riktige ordet. 


Sta og solid blomsterpike midt i bransjeglidningene: Blomsterdesigner et utdøende yrke forteller Camilla Dversnes. - Alle vil selge blomster, og du rasker til deg buketter på dagligvaren. Men på et tidspunkt står du der og skal begrave bestemor og du får jo ikke den kransen på Rema.  

Ingen dans på roser

Camilla er vokst opp i Egersund, sammen med to foreldre og tre søsken med kristiansandsdialekt. Der alle kjente alle på godt og vondt, løp hun rundt mellom lave hvite hus. Det duftet lysegrønt av gress, med tunge syriner over stakittgjerder og sildelukta tidvis pisket neseborene i den lille roga-landsbyen (Tog du an?).   
- Det jeg savner mest er nok jærstrendene. Det åpne havet rett ut. Ingenting er så nydelig som å gå på jærstrendene på våren og høsten, smiler hun.
Men livet var ikke så enkelt og rosenrødt.
- Jeg har slitt mye med dysleksi, jeg følte meg så veldig utenfor og annerledes. Hvis du ikke får til det som andre så enkelt mestrer, så blir du fortvilet. Jeg fant ikke ut av det, og jeg stengte meg nok inne i meg selv.
Med dysleksien fulgte det mobbing. Nå i ettertid vil Camilla gjerne dempe det ned, men at det var vondt og lagde sår i ei lita jente som bare ville være som de andre, er ikke vanskelig å forstå.
- Jeg fant brev jeg hadde skrevet da jeg var liten, der det står «Det hadde vært bedre om jeg lå under et kumlokk».
Selvtilliten lå på langt under null. Hun måtte til og med ta en IQ-test, forteller hun. Veien ned til det kontoret var tung. Det gikk lettere hjem, hun var jo en smart unge viste det seg. Det var jo bare de der bokstavene som var så hersens vanskelige å få has på.
- Pappa og mamma var enestående. I fjerde klasse sendte de meg til Bredtvet kompetansesenter. Eller det vil si, de ble med. Jeg var det eneste barnet som hadde med foreldrene mine. Og det var mye rart der altså, fanger fra kvinnefengselet like ved, barn og ungdom som slet med mye mer og som bare var sendt vekk og skulle klare dette selv. Pappa tok meg med på museer og gjorde alt for at oppholdet skulle være hyggelig.
Senteret sorterte under Statped, som en «spesialskole for talehemmede».
Her kunne barn som Camilla få dreis på alfabetet. Her scoret hun best på testene. Og nå lærte hun å lese sin første bok. «Anne og katten», smiler hun forsiktig.
Foreldrene brukte alle sparepengene på en PC til veslejenta, så det skulle bli lettere for henne. Et halvt år etter raste prisene på datamaskiner, ler hun.
- Men de gjorde alt for meg. Uten dem hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. 

Bokstaver og blomster: Noen må våge å hoppe først, sier Camilla som gjør rent bord i konkurranser, er mentor for nye blomsterbarn, og sensor og dommer for fremtidens blomsterkunstnere. På bildet til venstre er hun i frodige Kenya for å lære mer om roseproduksjon.  




«Jeg er bygd opp av noen. Derfor bygger jeg opp andre»






Sterk pappa, seig mamma 

Samtidig fikk Camillas mamma diagnosen MS.
- Hun mistet synet, hun kunne ikke se oss, forteller Camilla som da var ti år. Hun har en eldre bror og to yngre søstre. Den yngste søsteren var bare to år.
- Men mamma har en stayerevne som er imponerende, hun er så seig. Mamma bakte titt og ofte. Det var noe av det hun mestret selv om hun ble syk. Hun satt på en stol og bakte, og hele nabolaget fikk nystekte kanelsnurrer. Hun har alltid ville hjelpe, alltid hatt lyst å gå den ekstra mila for meg og søsknene mine.
- Mamma blir gradvis dårligere, det går jo nedover. Men hun er så viljesterk.
- Kanskje den viljestyrken er arvelig, Camilla?
Camillas smil. Pent regulert inn fra 11 millimeters overbitt. «Det største overbittet i byen», som hun sa med skjelmsk latter.
- Vi er en skaper-familie. Vi lar ikke tiden og evnene ligge ubrukt. Vi har mye energi, og vi vet jo hvor dyrebart livet er. 

Svaberg og sol:  Oppvekst i Egersund til tross, Camilla føler seg sørlandsk til bånns, og trives godt til sjøs. Somrene tilbringes på hytta i Randesund, eller i hagen hjemme på Lund.

Brodert hjerte

Tro det eller ei, men lappeteknikk og tørkede blomster var «the shit» på begynnelsen av nittitallet. Til og med unge piker klippa i stykker dynetrekk for å lage sengetepper i hobbybutikkenes gullalder. Konfirmasjonspengene brukte Camilla på en Bernina symaskin. Hun sydde egne klær, og i hagen dyrket hun blomster hun tørket til å lage dekorasjoner med vinterstid. Kreativiteten blomstret. Slike ting gjorde at livet smilte.
- Hver nyttårsaften tenker jeg at nå har jeg sydd noen sting til, i hjertet.
Alt det som gjorde vondt har blitt en del av den kloke, rause Camilla, sier de som kjenner henne godt. Hun har blitt en god menneskekjenner, hun er glad i sosiale lag, liker å invitere til selskap og moro i huset på Lund, som hun arvet av farmor og farfar.

Liten pike: Camilla, lenge før hun fikk sansen for tørka blomster og lappeteknikk, lenge før hun måtte brodere sitt eget hjerte. 

Ingen bruker hele hjernen

Camilla flyttet til Fergefjellet i Kristiansand som 18-åring, etter to år på blomsterdekoratørlinje i Stavanger.
- Da flyttelasset var på plass, grein jeg på innsida, og pappa på utsida, av huset. Jeg løp ned på Statoil for å ringe hjem stadig vekk.
Hun var lærling på Kaktus i Dronningensgate, som da var Norges største blomsterforretning, og hun hadde en verdensmester som læremester.
Slikt gir seg utslag i en del medaljer og heder og ære også for Camilla, som vant NM i lærling i 98, representerte Norge i Monteral på Worldskills for ungdom, der hun briljerte blomster foran 200.000 tilskuere hver dag, og mottok sølvmedalje etter målfoto.
- Jeg fikk mye pressedekning, og det var nok noe av grunnen til at jeg fikk bygge meg et navn i byen. Jeg kjøpte leilighet, og det var det smarteste jeg har gjort. Hadde du eiendom kunne du starte butikk.
Drømmen ble sann og som 22 åring startet hun Camillas blomsterdesign. Etter det har det bare gått en vei.
- Jeg er lykkelig for at jeg kan drive med det jeg elsker. Jeg får mye igjen for all innsatsen. 

Bokstaver og blomster: Noen må våge å hoppe først, sier Camilla som gjør rent bord i konkurranser, er mentor for nye blomsterbarn, og sensor og dommer for fremtidens blomsterkunstnere. På bildet til venstre er hun i frodige Kenya for å lære mer om roseproduksjon.

De viktige lærlingene

Camilla er opptatt av å tilby lærlingplasser til håndverksfagene.
- Ingen bruker hele hjernen, sier pappa. Ungdom i dag, de er så flinke. Og noen er flinkere på håndverk enn på teori. Alle kan ikke være akademikere.
Dette er hjertebarnet til Camilla.
- Når du har lærlinger bygger du opp noen. Det er viktig å tenke i ei egoistisk tid. Jeg har blitt bygd opp av noen, av foreldrene mine, læreren på videregående, alle de som så at jeg var noe bak utfordringene mine.
- Skaper du arbeidsplasser, skaper du samfunnsborgere, legger hun til.
I går hadde Camilla bedriftsfest hjemme. De ansatte vil helst samles der.
- Vi er en storfamilie, sier Camilla. Jeg driver butikken i vi-form.
- Når du er sjef fyller du en del roller, smiler sjefen som åpnet butikk nummer to i Sandens, med stor suksess.
- Jenter skal levere 120 prosent. Det går jo ikke. Levér 80 prosent hver dag heller enn at du gir jernet og går på en 100 prosent smell. Det er ingen vits i å drive rovdrift på deg selv, sier Camilla, som vasker hodet på Spicheren med noen svømmelengder før jobb.
Hun går også tur i skogen, renser hodet, planlegger, inspireres.
- Kunstnere må ha fri passasje, smiler Camilla Dversnes. Jenta som klarte det likevel.
Ingen stengsler i systemet, steil vilje, blomster på bordet og et pent brodert hjerte i brystet.







Om Camilla:


Ragnhild L. Mørck, pensjonert blomsterdekoratør hos Camilla
Camilla er et arbeidsjern av de sjeldne, med vanvittig stå-på-vilje. Faglig utrolig flink, se bare på alle medaljene fra mesterskap. Og hun er blid og hjelpsom.

Anniken Intveen, Interflora Norge
Camilla er en ressursperson inn i vår organisasjon, i markedsrådet og kolleksjonsforumet, hun er uredd, tydelig og ambisiøs, flink på personal og til å ansvarliggjøre andre. Hun sjonglerer de forskjellige kundegruppene på en utmerket måte, både på Sandens og i butikken.





Egenmelding:


En egenskap du er fornøyd med: Ståpåvilje. Evne til ikke å gi seg, multitasking, fantastisk husk.

En egenskap med forbedringspotensiale: Å gi meg selv litt mer tid. Men har begynt bra det siste halve året.

Jeg hører på: På radioen i bilen. Ulik mix, liker godt norske artister, men elsker skogens stillhet og lyder.

Jeg leser: Ett par bøker i ferien. Jeg vinner over meg selv hver gang jeg er ferdig med en bok. Like rart hver gang. Jeg mestret det den ganga au, sier jeg til meg selv .

Jeg ser på: Har byens minste tv og ser lite på den, litt gullrekke. Ellers sløver jeg nok mest foran mobilen.

Jeg hadde klart meg helt fint uten: Blomster i dagligvaren og på bensinstasjoner.

Jeg hadde ikke klart meg uten: Familie. venner og mine skjønne ansatte. Uten dem hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Alle som har heiet på meg opp gjennom. Det gir selvtillit .

Om jeg satt i en tidsmaskin ville jeg reist: Fremover. Jeg har troa på fremtiden. Jeg kan reise ínn i den rakrygget og trygg.







Les også: Rebelske Mira





Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse