Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Medvind uansett vei


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 01.06.2017. Sist endret: 01.06.2017 10:03:50


Mai var bare medvind for en gang skyld. Før pleide jeg reise meg minst mulig når det blåste. Men det var før jeg havna i tryllestøvet.
I vinter skjedde det nemlig noe magisk. Alt ble plutselig grei skuring. Ikkeno stress.
Ingenting var pes. Hodet var med ett så lett. Det var noen hjemme og det lyste liksom i alle vinduene.
Deadline? Dugnad? Trassalder? Lider kjøkkenet av materialsvikt? Er det en konvolutt fra kemneren i posten? Har jeg invitert samtlige barnefedre og deres mødre og nye koner i konfirmasjon?
Javisst. Ingen grunn til panikk. Hva kan egentlig gå galt?
Start taper, båten står fremdeles på land og jeg blir ikke jevnt gyldenbrun i år heller.
Å pytt, livet går videre. Båtsesong og palmesus, bare gi meg en glansvask så er jeg klar.

Det er ganske vidunderlig å ha det sånn.
Kanskje det er førtiårenes velsignelse, trylletriks, karma, en ekstrem lokal klimaendring. Nesten som å være nyforelska - og det gir seg ikke!
Denne lerkefuglen har tidligere stressa på seg både tinnitus og vibratorøye, men har nå oppnådd ett eller annet bonus-level. Zen og flow uten å ha tatt en eneste yogatime, mindfullness eller Grete Roede.
Humøret er kronisk bra, energien raser i det deilige studde legemet. Og når det baller på seg så er latter det beste middelet for det meste. Så jeg ler og ler.
- Mamma, har du begynt med narkotika?
Datter på femten ser skeptisk ut når mor jodler ved kjøkkenbenken tidlig på morrakvisten.
Og eksen spør om jeg kan overføre noe av dette laidback-syndromet på hans nye, noe yngre kjæreste.
Jeg sier han får vente en femten års tid, så slår det nok inn.

Jeg gidder ikke holde inne magen heller. Nå har jeg ikke pusta ordentlig siden midten av nittitallet, og det er heilt skjønt å bare let it go.
Av og til inviterer muskuløse pikebarn meg med på cross fit og livsforlengende drit.
- Vil du ikke ha lår som kan knekke kokosnøtter, spør de.
Og jeg bare «Å halloi så misforstått bruk av kroppen». Disse lårene skal være myke puter for slitne mannehoder med tre-dagers skjegg.
Som du ser har jeg har fått en slags frilynt nordnorsk tilnærmelse til det meste.
Og så leste jeg et sted at kroppen tror du er sulten når du ikke veier det du veide på ditt tyngste. At vi reint biologisk faktisk fremdeles henger fast i hungersnødens tidsalder.
Dette henger på greip. Dette er mat for mor.
Min elskede, som må sies å være en mann med næringsvett på livets goder, sa at det er damer som begynner å sige sammen på midten som er de beste.
Det er visst digg når vi blir litt studd.
Jeg vet ikke om han egentlig mener det, men det gir jo flatt jern med poeng på heimefronten, og så er det jo godt å le hjertelig sammen med noen, og ikke bare aleine foran speilet.
Så i skrivende stund chiller jeg med Baileys i kaffen, og heilt ærlig så har jeg ikke kaffe.

Ei god venninne har passert femti, og hun sier at da blir det enda bedre. Heilt herlig, da er det jo bare å dorge videre mens nordlendingen i meg ler medvinden midt i fleisen, og sørlendingen dunker jevnt over fjorden i brystet.






Lillian Røssaak (42) holder fortet i den gamle bispeboligen på Grim. Journalistfrue halve livet, har alltid vært frilans-skribent og frilans-entertainer. Var tekstforfatter i Dale+Bang, gjorde artige oppdrag for blant andre Mediepartner og hadde fast lørdagsspalte i Fædrelandsvennen i ti år. På vei ut av husmortilværelsen, igjen. Mamma til tre og datter av sin far. Sjekker værmeldinga flere ganger daglig og løser kryssord med penn.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse