Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Trygghet for dem som trenger det mest


Gudrun Svensson
Skrevet av: Gudrun Svensson
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 08.06.2017. Sist endret: 08.06.2017 09:40:51


Jeg har tilbrakt store deler av denne våren med armen i bind, en enarmet banditt, utelukkende i stand til å utføre venstrehåndsarbeid. Det er overhode ikke synd på meg av den grunn, jeg hadde pådratt meg en litt plagsom idrettsskade, som jeg i dette flotte landet fikk operert og fikset opp i, en formiddag i april. Kjapt levert, kuttet, skjært og reparert i løpet av en halv time, ingen venting, bare nydelige, serviceinnstilte engler i hvitt, og noen i grønt, som fulgte meg gjennom dette enkle inngrep. 420,- kr takk, og god bedring videre. Hvis jeg ville kunne jeg attpåtil fått en rus på kjøpet, men der går grensen for meg. Jeg må inneha en følelse (om enn innbilt) av kontroll over situasjonen.
Alt har gått etter planen uten noe som helst komplikasjoner, jeg har bare gode ting å si om helse-Norge, bortsett fra en ting, - det er nok for lite penger i omløp i dette vesenet.
Min gamle bestemor jobbet på det gamle sykehuset i Tordenskjoldsgate, for ikke altfor lenge siden. Altså har jeg en følelse av at bygget på Egsjordene er ganske nytt og moderne. Det var stor ståhei da det åpnet kan jeg minnes, med eget plaskebasseng og fargerike designstoler i kafeen i inngangspartiet. Oppsiktsvekkende kunst og utsmykning, moderne maskineri, nye tider...Men så ble det brått slutt, og tida gikk. Kjapp hoderegning slår fast at det har gått 30 år.

Sørlandet sykehus Kristiansand, er ikke lenger blankt og nytt.
Faktisk vil jeg som besøkende korttidspasient si at det er preget av forfall og skiller seg lite fra mine forestillinger om standarden på sykehus i fattige land vi absolutt ikke ønsker å sammenlikne oss med. Inngangspartiet møter oss med flassende maling, soppangrep på muren, flisete treverk og rotete ganger med rullestoler og andre stoler litt tilfeldig plassert i kø. Lenger inn er det fremdeles et par fargerike designstoler, men det er supplert med noe gammelt rask i rødbrunt treverk trukket med tisseplast, og et salig virvar av møbler som ville fått en middels suksessfull brukthandler til å riste på hodet og klø seg i skjegget.
Vi løfter bort et forheng av byggeplast, hengt opp med Gaffatape foran ei dør, og trasker videre.
Overalt er det stablet utrangert utstyr langs gulvlistene, og selve operasjonen finner sted på noe jeg vil anta egentlig er et dobbeltrom. Hele veien møtes jeg med respekt, forståelse og omsorg, jeg vil hylle disse menneskene som favner meg med ydmykhet og omtanke, i mitt møte med denne skumle verden, milevis unna tanken på komfortsona. Den som er iført sykehustrøye med åpen rygg, klar for sprøyter og kutting, har tankene annet steds enn på bygningsmessig standard og interiør. Men sånn etterpå, når jeg har fått farge i kinnene igjen, så lurer jeg litt på hvorfor det ER sånn?
Hvordan vi som samfunn tar vare på de svakeste blant oss, sier mye om hva vi rangerer som viktig.
De som er innlagt på sykehuset, er sjelden på høyden. Når helsa svikter er vi bittesmå alle sammen, usikre og utrygge, beint fram redde, og vi sier ikke fra om urett, for vi er opptatt av vår egen lidelse og prognose. Dessuten har vi svake stemmer, nesten uten lyd. Jo sykere, jo mindre bråk er det rundt oss. Jeg har sparsomme erfaringer fra helsevesenet, har født noen barn, og fulgt noen av mine kjæreste langs veien mot det ugjenkallelige endestopp, ellers har det vært lite. Vi fått utmerket hjelp hver gang vi har hatt et behov. Men det er ingen tvil om at helsevesenet driftes marginalt og av og til må foreta vanskelige prioriteringer.

Det er jo penger nok til andre ting.
Samfunnet investerer svimlende summer i nye veier så vi kan kjøre fortere i bilene våre, vi kjøper jagerfly for gastronomiske beløp, og bygger store blanke byggverk med designstandard som rommer alle slags offentlige kontorer. Vi gir skattelette til de rikeste og i denne kommunen har vi råd til å bidra både til fotballarena og badeland, - men skikkelig standard på sykehuset, det må vi vente på. Vi leser stadig om fortvilte mennesker som ikke får den behandlingen de kunne hatt nytte av fordi medisinene er for kostbare, og effektivisering er et nøkkelord, kostnadsbesparelser, og kutting i årsverk.
Selv om det er en umulig tanke, så skal vi alle dø.
Noen vi elsker blir syke, utenkelige hendelser kan komme til å skake livene våre. Vi kommer til å trenge hjelp fra det offentlige helsevesen, absolutt alle sammen. Dette er en hyllest til menneskene som hjelper, og redder oss, - men det er en refs til de bevilgende myndigheter. Vi trenger å prioritere det som er viktigst, ikke bare det som gir kortsiktig gevinst. Skatteletten er til liten hjelp når kreften melder sin ankomst, og det er kanskje viktigere at vi har råd til nye medisiner og nyttig forskning, enn at vi på død og liv skal slippe bompenger?
Kanskje flere politikere burde få utført et rutineinngrep- og se sykehuslivet fra innsida?
God helse er det viktigste forutsetningen for et godt liv, vi skjønner det bare ikke før vi mister den. Å investere i godt helsevesen burde være en selvfølge.








Gudrun Svensson er 45 år, mamma til tre og jobber som leder av Vågsbygd Fus barnehage. Hun bor på Lund, er en ivrig lesehest og er innmari mye ute og løper i skog og mark uansett vær og føreforhold. Gudrun er en ivrig og engasjert skribent som deler sine betraktninger om livet både i Kristiansand Avis og på Facebook.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse