Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Folkefesten over alle folkefester

VINTAGE:


Svein Harald Moe
Skrevet av: Svein Harald Moe
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 15.06.2017. Sist endret: 15.06.2017 14:48:48


Vi skulle kle oss ut og danse samba. Selv om vi ikke kunne danse.


ETTER å ha skrevet rundt 30 mimreartikler fra gamle dager, føler jeg behov for å rette søkelyset på den moderne tid.
For oss gamle vil det si sånn omtrent midt på 1980-tallet.
Så her er beretningen om den store og underlige vekkelsen som hjemsøkte vårt land, som lot våre ansikter bli absurde malerier, som lot våre kropper bli innhyllet i fargesprakende bekledning og som sendte oss ut i underlige bevegelser til fremmede rytmer, slike som vi bare hadde hørt den gangen danselærerne Karin og Ernst Larsen forgjeves forsøkte å lære oss latindanser i vår oppvekst.
Den store karnevalstiden var kommet.

VEKKELSEN startet i Oslo og spredde seg raskt til en rekke norske byer. I 1984 nådde den Kristiansand. Fra fredag 15. til søndag 17. juni ble Kristiansamba arrangert for første gang, en folkefest som ingen hittil hadde sett maken til. Og som sikkert ingen vil se maken til i all fremtid.
Det var en gjeng med kreative kvinner i 30 års alderen, flere kunstnere og andre som var tilknyttet kulturlivet i byen, som tok initiativet til sambafesten. Åse Kim Knudsen ble valgt til forgrunnsfigur, og komiteen kunne presentere et så omfattende og flott program at ordfører Paul Otto Johnsen gladelig overførte fem tusen kommunale kroner til dem.
Etter et imponerende og omfattende forarbeid startet karnevalet fredag formiddag med barnetog fra Tresse til et pyntet torv med mye moro for de minste. På ettermiddagen kjørte veteranbiler og lastebiler med musikk, dans og kostymer rundt til de mange bydelene for å skape blest om arrangementene, og så var det rekeparty i Tresse med underholdning fra scenene. Ved midnatt fortsatte festen på Silokaia, der folk kunne kose seg til musikk helt til morgenen. Arrangørene hadde håpet på tre hundre mennesker, men det kom tre tusen.


Den kjente logoen til Kristiansamba.

LØRDAGEN var det heftig karnevalstemning i byen med sambarytmer over alt hvor folk vandret, her var teaterforestilling og konsert i Wergelandsparken før det store hovedtoget startet fra Tresse og marsjerte, unnskyld danset, gjennom bygatene. Her deltok lekelystne, feststemte, utkledde, syngende og danseglade mennesker, alle med åpent sinn og sans for livets lyse sider. I tillegg deltok jeg.
Deretter fortsatte festlighetene utover lørdagskvelden, og ved midnatt åpnet Silokaia for nok en sambanatt. De mest utholdende kunne så gå rett på frokostservering i Tresse. Hele søndagen vibrerte det sambatoner gjennom Kvadraturen, og et siste sambatog gikk så til stadion, hvor Start spilte hjemmekamp mot Rosenborg. Og da var nok de spesielle karneval-sandalene til 98 kroner fra butikkene Finn Sko og Emil Syvertsen helt utslitte.

SÅ HVA HADDE SKJEDD i sindige og rolige Kristiansand? Vi som både hadde stiftet familie og stiftet gjeld, satt for det meste hjemme og bare gledet oss til ukens største høydepunkt, tv-serien Dynastiet. I tiden rundt den første Kristiansamba-festen var vi veldig spente på hvordan sønnen i huset, Steven Carrington, ville se ut etter en omfattende ansiktsoperasjon. Det hadde visstnok noe å gjøre med skifte av skuespiller, hadde vi lest, men likevel kunne det bli interessant å se hvordan Krystle og Blake tok imot ham. For ikke å snakke om Alexis. Så vi hadde mye å tenke på i 1980-årene.

1984-KARNEVALET var en eventyrlig suksess på alle måter, bortsett fra at det ble et solid underskudd. Det medførte at alle i arrangementskomiteen måtte ta opp personlige lån på 11.000 kroner hver. Det var ikke annet å gjøre enn å arrangere karneval også i 1985 med håp om overskudd til å slette gjelden.
Følgelig ble jeg brutalt revet ut av tv-stolen (hvor Falcon Crest med Jane Wyman og Lorenzo Lamas fristet med innsiktsfulle beretninger om det dramatiske livet på en vingård i California) og beordret ut i nok en fargerik og støyende parade gjennom Kvadraturen. Nå hadde folk flest virkelig fått sansen for sambarytmene, og det var underlig å se på gamle kjente som i sin tid nesten strøk på Larsens danseskole, svinge seg i vei gjennom gatene som om de aldri hadde gjort annet. En seriøs kollega som hadde skrevet mange innsiktsfulle artikler om både livet generelt og Ronald Reagan spesielt, hadde kledd seg ut som kjempebaby med kyse og diger smokk. En annen respektabel kollega hadde utstyrt seg selv og hele familien som trafikkskadde med bandasjer, krykker og armer i fatle.
På lang avstand så jeg noen dansende kvinner som tydeligvis hadde kastet klærne på overkroppen, hvilket kunne minne om de mest heftige bildene fra karnevalet i Rio de Janeiro. Dette virket for så vidt noe interessant, helt til jeg oppdaget at de gikk med digre gummivester som var formet som kvinnebryster. Men livet er jo ellers fylt av små skuffelser.


Ellevill sambastemning i Kvadraturen i 1985. FOTO FRA GURI PAULSENS ARKIV


MENS 1984-karnevalet var preget av lyse og lette toner, ble 1985-versjonen dessverre atskillig mørkere. Det begynte så bra nesten hele dagen, folk koste seg og stemningen var på topp. Men dessverre hadde byens yngre garde for alvor fått smaken på fest i sene nattetimer, og i tillegg kom det busslaster fra andre steder på Sørlandet med folk som hadde hørt rykter om at på Silokaia var det fritt fram for å dyrke de gamle norske drikketradisjonene. Som karnevalsutstyr hadde mange kun på seg søppelsekker som de hadde skåret hull i, og ellers var de tilgriset med maling i fjeset. Med andre ord: rampefylla hadde overtatt folkefesten.
Nærmere 40 personer havnet i fyllearresten, 24 ble tatt for fyllekjøring, og på legevakten måtte 30-40 behandles for kuttskader. Et stort oppslag i Dagbladet hadde overskriften ”Sambaorgie” og beskrev ville tilstander blant de 7-8000 som var samlet på Silokaia.
Den kjente petitskribenten Ukas (Olav Varen) skrev i Fædrelandsvennen at ”det norske mønsteret for fest & fryd er engang for alle fastlagt: Først kaster man flasker, så kaster man opp”.
Men iallfall ble det solid overskudd denne gangen, og den gjeldfrie og utslitte komiteen kunne puste ut og overlate neste års karnevalfest til en annen arrangør, Ladies Circle.

OGSÅ under det siste karnevalet i 1986 ble jeg utvist fra den gode tv-stolen hvor jeg hadde gledet meg til å se nye episoder av ”Svarte orm” med Rowan Atkinson og ”Javel, statsråd” med Paul Eddington og Nigel Hawthorne.
Det var for øvrig også denne gangen morsomt å delta i den store paraden, men kanskje ikke så morsomt som før. Kanskje følte mange det slik, og når man i tillegg ikke fikk bukt med fyll og bråk på kvelds- og nattetid, var det naturlig at karnevalstiden var forbi.

MED SÅ stort inntak av øl, vin og brennevin virket det lite fristende å arrangere en ny folkefest i Kristiansand.
I så fall måtte det bare bli en vannfestival!

(Takk til Guri Paulsen fra karnevalets hovedkomité som har hjulpet til med faktaopplysninger.)










Svein Harald Moe er tidligere kulturjournalist i Fædrelandsvennen.
Nå er han redaktør for ”Historier fra Kristiansand”, Christianssands Byselskabs årsskrift.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse