Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Balansekunstneren

PORTRETT:


Skrevet av: Lillian Røssaak
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 22.06.2017. Sist endret: 27.06.2017 10:40:23


Menn fra Vennesla er bygd på kraftfor, de står for en støyt. Tor Åge Eikerapen fikk kjenne på andre krefter i seg, da lille Alfred ble født, så altfor, altfor tidlig.





Tor Åge Skagestad Eikerapen (38)
Bor på Lund, gift med Hanne, pappa til Vemund og Alfred // Psykolog, tidligere festivalleder av Eikerapen Roots festval.

 




LUND: Sola steiker, men varmen blåser bort. Tor Åge har satt opp farta for å rekke daten vår. Svetteperler, stort smil, rosa shorts. Sommerbrun. Kullsyrevann i glasset.

LUKTA AV PORNO I SKOGEN

Tor Åge vokste opp i Vennesla, med ett stykk lillebror, en militærpappa og en mamma som dro hjem i de tusen hjem og solgte Oriflame og støvsugere.
- Pappa steig aldri i gradene, så vi hadde en rolig tilværelse uten flytting, forteller Tor Åge.
- Vi hadde god tilgang på uniformer og bazooka-hylstre, smiler han på mildt venndøl.
- Vi var ofte på søpla, der var det mye skytetråd til å rigge syklene med. Og var vi heldige fant vi gamle pornoblader. Bladene ble gjemt i skogen som verdifulle skatter.
- Ja, før var det der man fant ut av livets mysterier. I skognaturens pølsebu.
- Lukta av porno i skogen er jo helt borte. Det er litt trist egentlig. Barn og unge blir i dag overeksponert for sex i alle kanaler, og i likhet med Tore Renberg ønsker jeg pornoen tilbake til skogen og mystikken.
Ellers fylte de barndommen under Hunsfospipa med lange sykkelturer, fest og musikk.
- Men jeg er jo ikke heilt «klassisk» venndøl, smiler Tor Åge. Jeg er ingen mekker for eksempel. Jeg er teknisk ute av drift. Og hvis du ikke er kristen, ikke har moped, og ikke kan dra frem finmotorikk, så må du finne på noe annet.
For Tor Åge ble det bass og band. De spilte AC/DC og sånt, men dro visstnok lite damer på det.
- Vennesla var et flott sted å være musiker i den tida. Det kom veldig mye bra derfra.
Men det var også et sted med frittblomstrende nynazisme. Etter en motdemonstrasjon ble Tor Åge slått ned av en Arne Myrdal-tilhenger, forteller han. Da var han 12 år.
Og det var, og er nok, fremdeles mye kristenkonservatisme i omløp, som kan gi en kjip smak på ei ellers så fin bygd.
- Men biblioteket, Tor Åge, det er jo et av verdens vakreste.
- Ja, det er flott. Da jeg vokste opp var nok bygda mer et anti-intellektuelt sted. Vennesla er kjent for to ting, unge mødre og biblioteket. Satt på spissen.
Han smiler.
Men han husker godt Opel Mantaene med revehaler som samlet seg foran ungdomskolen og plukket opp jentene.
- Reketrålere kalte vi dem.
- Det har nok forandra seg siden jeg budde der, sier han. 


Storebror til Dagfinn: - Her er jeg vel tre, fire år sammen med lillebror. Vi levde trygt og godt og hadde det fint i Vennesla som små. Utfordringene i Vennesla kom seinere, når du ikke hadde moped, finmotorikk eller var kristen.

ULVUNGENS PARTY

I en alder av 15 arrangerte han pool party heime, med badstu og babes.
- Jeg slapp unna med det meste. Jeg hadde en bra mamma.
Han forteller om en fest der møblene havnet på utsiden av huset, og at det dermed ble nødvendig med vakthold og mer proft opplegg når han rigga til fest.
Ordene dynamitt, aggregat og speidertropp i en og samme setning er sjelden kost for en uskyldig pike fra byen. Tor Åge beskriver moroa fra da de lånte «setesdalsbanen», hyra inn artister og kjørte full hippifest. Med litt servering ja, det var stor stas. Men da røyk han også ut av speideren, som kanskje ikke var så begeistra for den slags partyparty.
Det ble en oppvarming til det som skulle komme, den store festivalen på Eikerapen

STERKE SØNNER

Det renner inn folk på Rådhuskafeen.
Han bor «rett oppi borti her», og hjemme er to små gutter klar for kveldsmat og legging.
Vemund på fem, og Alfred på snart halvannet.
I fjor kom lillebror Alfred til verden altfor tidlig. Den vesle kroppen var 23 uker, som er den nedre grensa for behandling av ekstremt premature barn. Overlevelsesprosenten er på 15 prosent blant de barna, forteller Tor Åge.
Den lille familien tilbrakte tre måneder på sykehus i Oslo, to i Kristiansand. En knøttliten tass vokste seg sterkere, helt avhengig av pustehjelp, omgitt av slanger og apparater. En gang måtte de dra opp en traktor av en pustemaskin fra kjelleren, for å hjelpe ham.
- 11 uker i respirator, den lille kroppen.
Tor Åge blir blank i blikket. Det var tøft for ham, og det var tøft for alle.
- Og privatliv kan du bare glemme. Alt skjer rundt de kuvøsene. Det er en halvmeter til neste kuvøse. Inni ligger de bittesmå kjempene, omgitt av kjærlighet og følelser, av pleiere som gjør alt for at foreldre og den lille skal ha det best mulig og klare seg.
At er på utstilling.
- Vemund er så fin storebror. Han har vært med hele veien. Annenhver uke ble storebror hentet hjemme hos mammaen i Kristiansand og ble med på sykehuset. Søsken er en undervurdert gruppe. Man tenker gjerne at barn har helt andre behov enn voksne, men vi opplevde at Vemund hadde godt av relevant informasjon. Vi var helt ærlige. Sånn er det.
- Alle som har opplevd ting som handler om barn vet hvor sårbar man blir. Vi lærer mye som partner og forelder, og så blir man jo småsprø etterhvert, når man lever på tolv kvadrat i en så intens situasjon. Jeg ble lett antennelig, forteller han.
Tor Åge smiler. Han forteller om Alfreds mamma som i løpet av dette året må ha fått doktorgrad i medisin.
- Vi er blitt eksperter på vårt eget barn. Men det er man kanskje allerede i utganspunktet.
- Vi ble også rasjonelle på tid og mennesker. Det er slitsomt å forholde seg til flere enn den nære kjerna vår. Man blir kynisk på hvem man orker å bruke tid på.
Alfred sover fremdeles med litt maskineri rundt seg. De følger med på metning og puls, men han er blitt en sterk og fin gutt som skal opp og gå nå, halvannet år og kvikk i blikket.
- Det var godt å komme hjem til et vanlig liv, normalisert, med privatliv. Dog litt skummelt i begynnelsen.
Ettermiddagsola er varm gjennom vinduet. Vi blir stille.
- Vi kan godt snakke om noe annet nå hvis du vil, sier jeg.
- Ja, det kan vi godt, smiler han. 


Liten tass på store føtter:  Tor Åge var en sprellende glad gutt med mange påfunn og store smil, som slapp unna det meste siden han kunne kveile sin mor rundt lillefingeren.

GØY PÅ LANDET

Eikerapen Roots Festival er en historie om hvordan det umulige kan bli mulig. For hvem ville trodd at det gikk an å skape en av landsdelens mest omtalte musikkfestivaler, i ei lita avsidesliggende grend med bare sju fastboende?
Da festivalen startet i 2004 var det så godt som ingen som hadde hørt om stedet. Det er langt til nærmeste by, og hele grenda er mer eller mindre på skrå. Eikerapen Roots Festival er en festivalopplevelse som har vakt nasjonal såvel som internasjonal oppsikt. Oppskriften er pågangsmot, dugnadsånd, kreativ galskap og evnen til å se muligheter der andre ser hindringer, sier Tor Åge.
- Når du forandrer ei lita bygd med bare sju innbyggere til en yrende festivallandsby med noen tusen gjester, sier det seg selv at det blir en intim stemning, sier den tidligere festivalsjefen som ga seg i 2011.
Første uka i august byr fremdeles den vesle jordflekken på ja til begge deler, smaken av ekte bygdefest, og folkelig og ny og spennende musikk i unike omgivelser. Med ingredienser som verdens skråeste festivalcamp, elg på skiva og kaffikake i bestemorhagen.
- Min mor og seks søsken vokste opp på Eikerapen, forteller Tor Åge. Og i barndommen tilbrakte jeg mye tid på gården hos min bestemor. Naturen, familiehistorien og bygdelivet fascinerte meg veldig. Da jeg kom i ungdomstiden så tok jeg med kamerater på hytta og mange av dem fikk også et nært forhold til stedet. Da jeg startet festivalen i 2004 handlet det om å virkeliggjøre noe som virket ganske så vanvittig, og om å vise frem stedet som jeg er veldig stolt av.
Han møtte også kona på Eikerapen. Hun stod der og passet liksom ikke helt inn, smiler han. Men vannvittig pen under cowboyhatten.
- Hun er pensjonen min. Fortjenesten for alt dette strevet, humrer han.
- Selv om hun åpnet forholdet vårt med «Jeg er mer intelligent enn deg».
- Og det er hun jo, sier unge fremdeles forelskede Eikerapen.
- Søskenflokken til min mor består av seks damer og en mann som så langt har vært evig ungkar, så jeg var bekymret for at familienavnet skulle dø ut. Jeg skiftet derfor navn som 16-åring, til Eikerapen. Navnet betyr en skråning ned mot et vann, hvor det vokser eik. Slekta har bodd på stedet siden 16-1700 tallet. Min onkel tar i disse dager galskapen til et nytt nivå, han har revet barndomshjemmet og bygd et feiende flott hotell. Det handler om å gjøre det umulige mulig, smiler han.
Mye modig DNA i denne familien, altså. 





«Alle som har opplevd ting som handler om barn, vet hvor sårbar man blir»





DOT COM OG NATURBARNEHAGE

- Eikerapen var noe jeg dreiv med ved siden av psykologistudiet.
Allerede i 8. klasse tenkte Tor Åge å bli psykolog. Veien dit tok bare noen svinger, da en kamerat fortalte ham om selvmordsstatistikken blant psykologer.
- Jeg la hele psykologtanken på is en stund. I stedet kastet jeg meg på dette nye fantastiske internettet.
- I 1994 satt jeg og designet ting hele natta, og den sjokkregninga til mamma vet du. Jeg jobbet som designer i et webselskap med andre unge nerder, der vi fra et kontor på Sjøhuset hadde oppdrag for store forsikringsselskap og regjeringen, og spiste bøttevis med takeaway taco.
- Det var ei sprø tid. Selskapet ble kjøpt opp av han der Sveås. Vi var aksjemillionærer på aksjer vi ikke kunne selge. Og så kom den store dot.com-bobla, forteller han.
-Jeg hadde noe stort på gang med Telenor, stod med pennen i hånda klar for å signere da flyene krasjet inn i World Trade Center.
Tor Åge logget seg ut, hoppa av hele greia og fikk seg jobb i naturbarnehage, i København.
Mann i barnehage er en velsignet jobb, du blir automatisk «herjeansvarlig». Han lærte seg dansk the natural way, av nådeløse danske kids, og han engasjerte seg i barn og ungdom med tøffe utfordringer, og sakte men sikkert dreide hjulet tilbake til psykologien.
- Jeg hadde alltid gitt rundt 70-80 prosent på skolen, ikke mer enn det. Det var først da jeg ble 25 år jeg begynte å studere på alvor. 


Festivalsjefen: Det begynte med noen viltre hagefester på Vennesla, pool-parties. Det endte i et eventyr på familiens gård på Eikerapen, der en håndfull fastboende er vertskap for tusenvis av musikkglade publikummere. Tor Åge ga seg i 2011, men Eikerapen lever videre.

TO HATTER I BALANSE

Han jobber nå som psykolog for barn og ungdom med utfordringer i Songdalen, den andre hatten er som organisasjonspsykolog. Begge deler er krevende, i sistnevnte er det bare bedre lunsjer og applaus etterpå.
- Det er en balanse i det. Det flyter jo litt over i hverandre. Uansett så handler det om mennesker som skal fungere sammen. Det er sterke krefter, mye følelser. I ekstreme situasjoner kan det gå veldig galt. Det er ofte da de ringer meg.
- Tar du med deg jobben hjem?
- Jeg må jo ha nærhet og distanse på samme tid. Det er balanse i det. Jeg ønsker å være empatisk med sunn avstand.
Han snakker en del om balanse, Tor Åge. Og han snakker om det på en så myk og rolig måte, så man nesten får lyst å tilstå alt man måtte ha bedrevet på den brede vei.
-Men du. Jeg leser stadig i Dagens Næringsliv og VG at de fleste sjefer er psykopater og narsissister…
- Det er jo drøyt å dele ut diagnoser i hytt og pine, tenker jeg.
- De fleste ledere har en genuin interesse for det de gjør, men det er klart det kan bli vanskelig å balansere alt du skal lede. For mye autoritet kan gjøre avstanden til de ansatte for stor, så tilbakemeldingene du behøver uteblir og de nødvendige justeringene opphører. Skal du være leder så må du skape tillit, en psykologisk trygghet, i at du vil medarbeideren din godt. Du trenger ikke være kul og populær, men de ansatte må få kjenne på mestringsfølelse.
Anerkjennelse vil Tor Åge også gjerne snakke om.
- Aller først må vi anerkjenne at vi er mennesker. Mennesket har det i seg, at vi vil snakke om andre folk, at vi er selvopptatte, at vi skryter av oss selv, det er helt menneskelige trekk. Alle har behov for annerkjennelse, og Facebook er jo den største arenaen for det, og det syns jeg er bra.
- Det vanlige er helt fint.
- Det skal jeg brodere og henge på veggen, Tor Åge.
Vi snakker om barn som føler de må prestere perfekt i alt, om barn som ikke får tid til å kjede seg, om barn som blir usikre og søkende.
-Tydelighet er noe av det viktigste vi kan vise barna våre. Å gå inn i lange diskusjoner med barn er ikke å gjøre barnet mer selvstendig, jeg ønsker mer voksenhet, at vi må stå i det at barna har det kjipt når du nekter det noe for eksempel. Kjærlighet er å være trygg, sette grenser, våge å se at barna har det litt vondt. At de får smake på det. Ellers kan du få usikre, usympatiske barn.
- Det høres riktig forstandig ut, men får du det til selv?
Tor Åge er raus på smil. Her kommer enda et.
- Jeg er blitt bedre. Jeg har lært litt av kona. Da jeg var liten kunne jeg alltid overtale mamma til hva det enn var jeg ville, men så kom pappa, militærmannen, og satte skapet på plass. Det er balanse.






OM TOR ÅGE:


Per Arthur Romberg Hanssen
Tor Åge er en mann som får til ting. Flink med mennesker og god til å få folk til å jobbe sammen. Målrettet og strukturert, står som en påle gjennom utfordringer.
Juleaften for rundt 15 år siden, skulle Tor Åge stå for underholdningen på en eller annen oljerigg i Nordsjøen. 14 dager før kom han til meg og spurte om jeg kunne lære han å spille gitar
Før i tiden var Tor Åge like feit som meg. Hans kulinariske gleder førte ham dithen, og utholdenhet tilbake til dagens veltrente kropp.






TOR ÅGES EGENMELDING:


En egenskap jeg er fornøyd med: Engasjement, er lett å engasjere.

En egenskap med forbedringspotensial: Tålmodigheten

Jeg hører på: Som mange i min generasjon: Øystein Greni, Tomas Dybdahl, blues, americana, rockelista til Vemund 5, med AC/DC, Guns N’ Roses og Metallica. Ellers går det i spillelistene til min beste venn Andreas i Oslo. 

Jeg ser på: The Fall, Keepers, You better call Saul, Skam.

Jeg leser: Tore Renberg, Hamsun og Knausgård. Johan Harstad lånte jeg på biblioteket og har brukt mer enn ett år på å komme meg gjennom.

Jeg klarer meg ikke uten: Hengestol på verandaen.

Jeg klarer meg heilt greit uten: Snus

Hvis jeg tok en tur i tidsmaskinen ville jeg: Tatt en liten kikk på 60-tallet i USA, California og Texas. Ellers er livet perfekt nå.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse