Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Et tragisk tap - med magisk løsning


Skrevet av: Inge T. Dalen
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 12.07.2017. Sist endret: 12.07.2017 13:51:32


Telefonen min var mystisk søkk, borte vekk. Og verten var skurken i fortellingen.
For en gangs skyld skal du få en historie med ganske lykkelig slutt fra mitt mangslungne liv.
Jeg har jo allerede røpet løsningen på mysteriet. Men jeg anbefaler å lese videre. For du vil ikke tro hvilken utkrøpen måte verten utførte sin onde gjerning på.

Dette er til og med en fersk gjerning. Det er bare noen få ukers tid siden det utrolige skjedde. Jeg var invitert med på avslutningsfest for skoleåret sammen med medielærerne på Tangen videregående skole.

Jeg har faktisk fortalt om dramatiske utflukter med denne gjengen før. Vi dro til London med fly. For første gang på 30 år måtte jeg reise med sjansebillett. Og jeg ble beordret til springmarsj gjennom en av Europas største flyplasser.
Så det er alltid like forutsigbart og avslappende å omgås med disse folkene. Jeg burde altså visst bedre.
Men jeg fikk nå kona mi til å kjøre meg langt ut på landet, der en av lærerne residerer til daglig. Han skulle huse festen, og er derfor bare omtalt som verten heretter.

Jeg satt med mobiltelefonen i hånda på veien opp. Kommet vel fram, treiv jeg ølposen min – bygdefest er bygdefest – bød kona farvel, og vendte nesa i retning utegrillens fristelser og kollegers oppstemte konversasjon.

Men så inntraff altså katastrofen. Et stykke utpå kvelden skulle jeg bare sjekke noe på telefonen. Og så var den ikke i lomma!
I samme sekund kjente jeg panikken sprenge på i samtlige nerver i kroppen. Jeg reiste meg brått opp for å lete i alle andre lommer jeg hadde. Jeg gravde som en desperat i den nå slunkne ølposen.

Jeg virret rundt og stirret på bakken der kona hadde svingt inn på tunet. Hadde min dyrebare mobil bare ramla ut der, og lå egentlig og ropte på pappaen sin?

Niks og nada! Jeg lånte telefonen til en kollega og ringte desperat til kona. Jeg kommanderte henne til å saumfare bilen og redde kvelden for meg.

Men det ble ingen forløsning der heller. Kona prøvde å ringe til telefonen min, uten det velsignende livstegn som resultat. Dessuten hadde smarte meg skrudd telefonen på lydløs før på dagen.

Hva i all verden hadde skjedd?! Gjennom mitt allerede hardt prøvede hode strømmet det alskens teorier. Hadde telefonen ramla oppi et fordømt jordrottehull? Vi var som sagt på landet, der alt kan skje.

Og apropos, tidligere på kvelden hadde underholdningsprogrammet inkludert framvisning av besetning av villsauer. Hadde en disse besatte ullballene breket i seg skatten min?

Eller var det hunden? Som så seg snytt for grillgodbitene, og hevnet seg med å glefse innpå en skinn-beskyttet Iphone?

Men så gikk det et lys opp for meg. Eller rettere sagt var det vel paranoiaen som uunngåelig slo inn; i en hjerne desperat etter en logisk forklaring på et stort mysterium.

Det var selvsagt en av de «gode» kollegene som gjorde det på pur kødd. Han/hun hadde funnet telefonen min og stukket den i egen lomme. Nå satt synderen der med et innvendig kaldt flir og godtet seg over den stigende desperasjonen min.

Men hvem? Hvem av dem var det som følte et ubendig behov for hevn? Hadde jeg sagt noe galt på det felles arbeidsrommet? Pratet for høyt? Ledd altfor høyt? Skravling? Masing? Bedrevitenhet? Dårlig humor?
Fra da av var alle mistenkt…

Jeg sank stadig dypere ned i mørkt savn og mistenksomhet. Klart dette var en tragedie. Det var vanskelig å tenke seg noen som til enhver tid var så nær meg som telefonen min.

Hun var jo så glad i å kose med øret og kinnet mitt på en gang. Hun hvisket meg så ofte søte ord i øret. Hun voktet alle bildene jeg hadde skapt i hennes lys. Hun skjenket meg masse dyre apper.

Og så holdt hun jo styr på alle numrene mine. (Spar deg. Ikke rom for koffert i en sådan stund.) Hvor mye av gullet var kommet til et bedre sted i skyen, og hvor mye var fortapt for evig tid?
Dessuten grudde jeg meg stort til det usalige inngrepet i bankkontoen for å anskaffe en ny følgesvenn.

Jeg prøvde å kose meg med festen og avfinne meg med elendigheten. Da var det plutselig en av kollegene mine som brått reiste seg og erklærte: «Jeg skal gå og finne telefonen din!»
Jeg klarte å le litt sårt, og ønsket ham lykke til. Etter en stund kom han tuslende tilbake, selvsagt uten den bortkomne.
Men så insisterte mannen søren meg på å invadere sorgprosessen min med en tryllekunst. Han gikk bort til verten, tok tak i øret hans, og i neste øyeblikk trakk han noe ut av vertens øre. Og det var sannelig min hatt telefonen min!
Gjensynsgleden var stor. Jeg kysset my precious, og nesten han som fant henne.
Den flinke finner prøvde å bortforklare det magiske trikset sitt med at telefonen min lå under en bil på tunet. Men jeg så jo med egne øyne hva som hadde skjedd:
Der hadde altså den sleipe verten spilt uskyldig, mens han hele kvelden hadde sittet med den forsvarsløse telefonen min inni øret - var det ikke det jeg visste!

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+