Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Seriøst, ferie er ferie


Skrevet av: Lillian Røssaak
Foto: Mai Linn Tronstad
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 20.07.2017. Sist endret: 20.07.2017 13:29:34


«Himmel og hav for et gnål, kan noen bare teipe meg fast til ei solseng med en drink og et sugerør!»


- Er det i dag vi skal begynne å male hus, spurte jeg.  

Mannen satt så bedagelig anlagt i formiddag-skygge under bjørka. Han hadde hentet seg kaffe og leste avisen.

Han hadde nettopp våknet. Jeg stod opp med sola halv fem.

- Ja, kanskje det, sier han. Og blar videre i lokal-tabloiden.  

Jeg angrer allerede på at jeg åpnet munnen, men er antagelig på utrivelig effektivt sted i syklusen og bare fortsetter.

- Eller var det gulvet i frokost-stua vi skulle legge denne uka?

Himmel og hav, kan noen bare teipe meg fast til ei solseng med en drink og et sugerør!


Der sitter han, sommerkjekk og lett til sinns, han smiler og ler og har all verdens tid.

Tid til å tenke og fundere.

Han tenker mye på å klippe gresset, snekre og støybe og rydde i garasjen, av og til skriver han lister over ting han tenker å gjøre. Lange lister. Men her i gården går teori og praksis like ofte hånd i hånd som fornuft og følelser.

I lesende stund har han ei drøy helg igjen av ferien. Fire uker går himla fort. og alle disse ukene, timene, nettene og minuttene er selveste livets eggeplomme som vi vaser rundt i, med bomullskjørt og oppbretta skjorteermer.

Aller helst vil han dorge over til Kjeltringholmen, og drikke vin og slenge av seg noen skrøner med seilerne og kjeltringene. Vinke over til kommunistene, vise finger til vannscooterne og tisse i havet.   

Å samle skjell og gnage krabbeklør og sprelle på brygga en hel sommer er lykka i livet.  Men så var det dette huset da, og hagen og alt sammen. 

Vi tilbringer såpass mye tid av ferien hjemme at man burde kanskje gjøre en innsats.

Men han har allerede bekjempet bananfluer, og det er jo et dagsverk i seg selv.

Og jeg har gitt førstehjelp til en slakk tomatplante.


Foreløpig har vi ikke beveget oss utenfor kommunegrensa, og selv om jeg egentlig ikke har begrep om hvor den grensa går for tida, så er den er i alle fall på land og vi har stort sett vært til sjøs, eller i haven. eller i Ravnedalen eller på Fiskebrygga. Ferie på hjemmebane, det er best. Jeg får hetta av pakking og flyplasser, og sist vi forlot varmegradene i K-town, så plaskregnet det der vi dro.

Det var så bortkasta atte. Vi satt der i Vestlandsvinden og lengta hjem til palmesus og lyden av dregg og dromedille.


Han har brune hender, mørknet av solen, og det er jeg så svak for at jeg burde bare tie still, helle kaffen over på termos, legge meg på magen med ei bok eller helst (halv)naken på rygg og vifte dovent med knærne og se på skyer.

Men neida.  

Jeg henter malingspann og vil begynne på herligheten.

- Du har så elendig dybdesyn at det er best jeg åpner spannet, sier mannen. Når jeg har lest ferdig.

Så da blir det ikke åpna. Ikke i dag i alle fall.

Og legge gulv midt i juli. Herligland, hva er det for slags påfunn?

Når huset stadig fylles av frittgående høns, røytende katter og folk flest.

- Er det ikke best å ha et gulv som tåler lange drøye nachspiel med stiletthæler, sang og dans, sier han.

Han er jo riktig klok denne mannen.


I båthavna lukter det solvarm plast nå. Han ser på vinden som herjer i trærne. - Du, sier han. Skal vi ta oss en tur på sjøen?  På returen kan vi dregge opp foran strandsona på Lund, vaske hodet i saltvann og få med oss en nabokrangel eller to, og kjenne på velsignelsen av å leve uten strandlinje, bedagelig anlagt i skyggen av et bjørketre.


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+