Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Fremmede dører


Skrevet av: Linn A. Hansen
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 02.08.2017. Sist endret: 03.08.2017 14:46:39


Jeg var 14 år da jeg fikk min første sommerjobb. Somrene siden har jeg blant annet dirigert biler med familier som skal ta ferja til Danmark, solgt is til glupske barn på Fiskebrygga, og jeg var en av de siste som fysisk satt på togstasjonen og solgte billetter for NSB. På fredag skal jeg for første gang på 10 år ha tre uker sommerferie. Det vil si, det blir nok ikke særlig ferie, siden 2009 har annenhver august og halve september bestått av valgkamp.
Som femtekandidat på stortingslista til Vest-Agder Arbeiderparti har jeg selvfølgelig forhåpninger om å havne på Stortinget. Men det betyr at partiet mitt må få 99 prosent oppslutning, og selv da er det ikke sikkert jeg kommer inn. Så realistisk sett blir jeg trolig 3. vara, og kommer aldri til å møte i nasjonalforsamlingen. Men det betyr også at jeg forplikter meg til å være svært engasjert i valgkampen, og gjøre alt hva jeg kan for at Arbeiderpartiet vinner!

Mange spør om jeg er klar for valget. Vel, hodet mitt har vært i valgkampmodus siden jul. Det begynner ikke 5. august, planleggingen starter så smått bare uker etter forrige valg. Men den intensive valgkampen er i gang! For oss betyr det stands, husbesøk, bedriftsbesøk, et evig jag etter å komme i media, kaffeaksjoner og delinger på Facebook.
Husbesøk kan være hyggelig nok, men jeg synes av og til det føles litt ubehagelig å ringe på fremmede dører. Heldigvis er folkene som åpner stort sett alltid blide, og veldig mange er glad for en rose.

Jeg liker dog definitivt best å stå på stand. Markens er ei god gate å drive demokratibygging i, sola skinner forhåpentligvis, og du møter alle mulige typer mennesker.
Jeg tenkte jeg skulle dra dere gjennom de vanligste:
► De som styrer unna: de som svinger så langt unna standen som mulig, og som mumler ned mot bakken når jeg spør om de vil ha en rose fra Arbeiderpartiet.
► De som elsker roser: selvforklarende. De går gjerne forbi flere ganger og spør om de kan få en rose. Og smiler bredt når de får en ekstra.
► De som heier på oss: De takker ofte pent nei til rose, men er helt tydelige på at de er skuffa over Erna, og at Jonas får deres stemme i år.
► De som vil krangle: ofte menn i femtiåra som skal fortelle unge jenter hvordan verden ser ut. Når de møter unge jenter med motargumenter og stor kunnskap om feltet som diskuteres, blir de ofte sure og går.
► De som hater Arbeiderpartiet: De fortoner seg litt ulikt. De fleste responderer i en hånlig tone med «Jeg skal JAFFAL IKKE ha en rose fra ARBEIDERPARTIET!» og drar ektefellen etter seg.
► Noen av dem som sitter bak dataskjermene sine hjemme og lirer av seg hatske kommentarer om at de skal voldta Hadia Tajik, stopper av og til opp ved standen vår: De er ofte innbitt, veldig sinte, ja tidvis rasende, og de mener alt som er galt i samfunnet skyldes innvandrere og Arbeiderpartiet. Og uansett hvor mange motforestillinger og argumenter jeg kommer med, eskalerer ofte raseriet. Jeg orker som regel ikke bruke veldig mye tid på disse, så når jeg sier at «jeg opplever at vi står milevis fra hverandre i virkelighetsoppfatning, at dette er det jo egentlig ingen vits å diskutere», blir de ordentlig forbanna og går.

I og med at Vest-Agder består av mer enn Kristiansand sentrum, må jeg belage meg på å reise ut av byen og rundt i fylket for å møte velgere. For noen uker siden var jeg på suppefestival i Sirdal, og dagen etter på Tingvatnstinget i Hægebostad. Den helga tilbrakte jeg i overkant av 10 timer i bil. Det er slitsomt, men heldigvis er sjåføren og kompanjongen min en festlig type.
Det aller fineste med valgkamp er alle menneskene jeg får være ekstra mye sammen med. Det sies at Arbeiderpartiet har et valgkampmaskineri få kan sammenlikne seg med, og jeg vil påstå det er sant. Vi er ikke bare et maskineri med grei økonomi og enormt mange roser, vi er også en haug av mennesker som brenner for felleskapet og Arbeiderpartiets politikk. Det er i valgkamp det går opp for meg at jeg er en del av noe skikkelig stort. Internt sier vi ofte at «De blideste vinner!» og det manifesterer seg i valgkampgjengen.

Inn i mellom alle disse aktivitetene, skal jeg faktisk også ha en liten solferie. Med tillatelse fra partiets gruppeleder, fylkespartilederen og fylkessekretæren, får jeg lov å reise ei uke til Albania. Og jeg får til og med lov til å lese ei krimbok eller to, i tillegg til alle de politiske dokumentene som blir med i bagasjen. Jeg gleder meg skikkelig til ordentlig valgkamp, men det blir også rimelig ålreit å ligge stille på ei strand ei ukes tid.

Gleder meg til å se mange av dere på Markens. God sommer! 




Jannike Amalie
Sveinsdatter Arnesen


Jannike Amalie Sveinsdatter Arnesen er 23 år, sykepleier og jobber på Lindrende Enhet på Sørlandet Sykehus. Hun er opptatt av politikk og sitter i Bystyret for Ap. På fritiden prøver hun desperat å finne treningsgleden. Jannike var til stede på Utøya sommeren 2011 og mistet flere av sine venner under terroren. I Kristiansand Avis vil hun jevnlig dele sine tanker om stort og smått som opptar henne.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+