Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Det gikk jo bra, jo. Så rart


Skrevet av: Inge T. Dalen
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 10.08.2017. Sist endret: 10.08.2017 11:02:21


- Bilkjøring har beriket livet mitt. Med nervesvekkende opplevelser og stadig nye beviser på at lykken er bedre enn forstanden.


Denne gangen skal jeg ta deg med på noen av de verste bilturene i mitt syndige liv. Hold deg godt fast, for noen kosetur blir det ikke. Det var langt fra en selvfølge at jeg kom fra eskapadene med livet og helsa i behold. 

Den første episoden jeg bringer fram i lyset nå, utspant seg en halvmørk sommernatt i riktig gamle dager. Utgangspunktet var ei søt jente jeg hadde et godt øye til. 

For en gangs skyld skal jeg la detaljene i foranledningen fortape seg i historien, for å beskytte henne som var uskyldig i det som utspant seg etterpå.

Jeg begynner heller fortellingen i det øyeblikket jeg følte meg sviktet av det annet kjønn, og kastet meg i bilen for å kjøre hjem igjen. I fullt sinne med klampen i bånn på en smal E 18. Det lukter ikke hell og lykke av sånt. 

Det gikk så det suste en god stund. Men så kom svingen. Og så kom panikken. Og så hogg jeg bremsene i. Og så ble jeg dratt med på den heftigste karusellturen jeg hadde opplevd til da. Bilen snurret rundt og rundt. Mirakuløst nok med hjulene i riktig retning, ned mot veien.
I det ene øyeblikket lokket den bratte grøfta på siden av veien på meg. I neste øyeblikk truet den massive fjellveggen på den andre siden. Og i begge kjørefelter kunne det jo når som helst dukke opp andre biler i like vill fart som den jeg just hadde prestert. 

Jeg rakk ikke å telle rundene den stunda jeg var på en snurr på E 18. Jeg hadde liksom så mye annet å tenke på, der jeg satt og prøvde å henge med i svingene. Men til slutt bestemte bilen seg for å stoppe opp – fem centimeter fra fjellveggen.

Jeg ble sittende og samle meg i en tilstand av svimmel og kvalm lettelse. Mens hjertet mitt dunket vilt. Mye hardere enn det noensinne hadde gjort for kvinnen jeg hadde forlatt i slik hast, må jeg innrømme.
Og der og da rant det meg i hu et visdomsord fra bamsen Teodor, kjent filosof fra fortidens Barne-TV: «Det gikk jo bra, jo. Så rart.»

Vi skal noen år fram i tid. Jeg hadde sommerjobb som journalist i Agderposten og var på en reportasjetur i Fyresdal. I iveren etter å komme meg fort hjem, holdt jeg nok høyere hastighet enn det bygdeveien innbød til.

Også denne gangen var det en forbaska sving som trøblet det til. Jeg kom for langt ut på kanten og skled i grusen på veiskulderen. Så fikk jeg på ny en rundtur med bilen. Men denne gangen rullet vi elegant over på siden og havnet på taket med hjulene i været. 

Etter denne overraskende avvekslingen befant jeg meg sittende opp ned med beltet festet. Sprell levende og helt uskadet. Jeg løsnet beltet, åpnet døra og klatret ut. 

Og ble overraskende tatt imot av en horde med tyske turister. De hadde bråstoppet av det dramatiske synet i grøfta. Tyskerne bombarderte meg med spørsmål om hvordan det gikk. Jeg måtte si som sant var; jeg følte meg i fin form. 

Så jeg fikk nesten følelsen av å ha snytt disse turistene for en opplevelse, med full utrykning av både politi og ambulanse for fulle sirener. 

Jeg skal avrunde disse avsporingene med en episode fra min militære løpebane. Jeg avtjente verneplikten min på Kjevik og tjenestegjorde på Transporten.
Det innebar diverse kjøreoppdrag i og utenfor militærleiren. Således var jeg på biltur en vinterdag med snøføre. 

Jeg holdt ingen frisk fart denne gangen. Da som nå, hadde jeg stor respekt for snø. I et kryss prøvde jeg å bremse for en bil som kom fra høyre. Det gikk dårlig. Så det sa pang.
Nok en gang kom samtlige involverte fra det med livet i behold. Men jeg kunne godt tenkt meg å synke i jorda. For det står ennå for meg som et av mitt livs pinligste øyeblikk. 

Kollisjonen var ille nok, bevares. Men det var mye verre å sitte i passasjersetet i Viking-bilen. Som kjørte inn i militærleiren med den maltrakterte militærbilen på lasset. Så beglodd og rød i kinnene har jeg neppe følt meg verken før eller siden.

Etter støkken søkte jeg overflytting til en annen avdeling på Kjevik. Og her kan jeg for en gangs skyld by på en happy ending. Jeg ble nemlig overført til telefonsentralen. Med kremtjeneste. En uke sovende nattevakt og en uke avspasering.

Den første natta på sentralen strevde jeg med å få sove. Det var noe som gnagde meg. Med i tjenesten på Transporten hørte nemlig snøbrøyting med lastebil. Det snødde heftig den natta, og jeg skulle vel egentlig hatt brøytevakt. 

Så da jeg hørte brøytebilen komme med bulder og brak klokka to på natta, kjente jeg et stikk av dårlig samvittighet. Nå måtte en av kompisene mine fra Transporten jobbe hele natta i snøkavet, mens det skulle vært meg. Stakkars gutt. 

Men det er utrolig hvor raskt varmende medfølelse kan dulme dårlig samvittighet. Jeg rakk bare å tulle meg ekstra godt inn i den varme dyna, før jeg sovnet søtt med et fett glis rundt munnen. 


Inge T. Dalen bor i skogen i Randesund med kone og to barn. Han driver eget firma med kommunikasjonsrådgivning, tekstforfatting, journalistikk og kursvirksomhet. Og boltrer seg på USUS AS (Visit Sørlandet) og Tangen videregående skole til daglig.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+