Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Det gode (i) mennesket


Gudrun Svensson
Skrevet av: Gudrun Svensson
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 23.08.2017. Sist endret: 25.08.2017 09:39:41


Per Fugelli har reist til Jæren for å dø. Brutalt ærlig har han delt med oss et avskjedsbrev som bør få den mest hardbarka egoist til å tenke seg om, og kjenne på tristhet og tap.


Fugelli har vært en tydelig stemme i landet vårt, kommet med både varme, kloke råd og refsende formaninger. Som en trygg onkel vi kunne stole på ville vise vei. Hvem skal lære oss saker og ting om livet nå?

Det er mye selvutvikling fra scenekanter og i bokhyllene for en usikker, litt famlende sjel.

Sjelden har det norske Ego stått sterkere, det er fokus på meg og mitt, mine behov og mine muligheter. Sosiale medier flommer over av selvportrett og skrytebilder av muskler og lepper, rumper og biceps, det er enkeltmenneskets tidsalder. Selvrealisering, utnytte sitt potensiale, benytte seg av sin frihet, lytte til kroppens signaler, ta vare på seg selv, først da kan vi virkelig blomstre.

Vi blir matte, slitne og ulykkelige av dette nærsynte navlefokuset.

For når alt kommer til alt er vi ingenting alene. Vi trenger å speile oss i hverandre, ikke bare i et kamera eller et speil.

Vi er avhengige av å bety noe for noen, at noen tenker på oss, med varme, omtanke, bekymring, uro eller glede, vi trenger å høre til, være viktige i noen andres liv. Uansett hvor fornøyd vi blir med det vi ser i speilet eller fanger i ei kameralinse, kan det aldri erstatte bekreftelsen i en annens blikk, - på at vi, vi har noe sammen. Jeg trenger at du savner meg.

Jeg er aldeles betydningsløs i den store sammenheng, i verden, et blaff i tiden, knapt et pust i historien.

Likevel er jeg den viktigste i noens tilværelse. Og sånn er det med oss alle. Livet er fullt av paradokser. Men for å søke lykke og finne mening, tror jeg vi må snu fokus, bort fra eget tankespinn, og ut mot oss, vi og alt det andre. Livet er noe større en enkeltmennesket. Vi må bry oss om noe utenfor oss selv.

De viktigste grunnverdiene er under sterkt press, og det ville være frekt å kalle dem norske.

Vi blir så opptatt av at livet skal være bekvemt, at bilene skal kjøre fortere, drivstoffet skal bli billigere, veiene rettere, skattene skal senkes og stønadene økes. Mat vil vi helst ha gratis, og alkoholen er alt for dyr. Vi vil at ungene skal være flinkest i matte og i lesing, helst i hele verden, vi vil tjene mer penger, og bruke dem opp, på stadig nye kjøkken og flere bad, og om sommeren vil vi ha båt. Dessuten vil vi være alene i landet vårt, verne om verdiene vi har skapt selv. Ute av kurs, for, - det er ikke alt som teller som kan telles, det som virkelig har verdi, kan være vanskelig å måle.
Vi blir revet med, og det er ikke fordi vi er onde.

Vi lever i en sekularisert verden hvor den sterkeste Gud er Mammon. Det kan vi ikke lastes for, men vi kan trekke pusten dypt og tenke oss om, vil jeg være med på dette? Vi har nemlig et valg. Det er eksempler på det gode over alt, når jeg ser med åpent sinn. Jeg ser en ung kvisete gutt som spretter til og hjelper en sliten småbarnsmamma med vogna på bussen, og som smiler til smårollingen, selv om han vanligvis er ganske tøff. Jeg ser karrieremenn i dress, med stresskoffert og dårlig tid, holde sin demente mor varsomt i hånda, og veldig kjærlig rette på skjørtet hennes før hun skal inn til legen. Jeg ser ei ungjente som hjelper en sliten kar med de siste kronene til øl og et brød, når han strever i kassa på Kiwi- «se her, du kan få femti kroner av meg».

Vi hjelper gamle damer over veien, vi reagerer instinktivt når vi ser små barn som gråter og ikke kan finne mammaen sin. «Her, kom her- ikke vær lei deg, det er ikke farlig, jeg skal hjelpe deg, gjøre deg trygg.» På tvers av hudfarge, historie og opprinnelse, søker vi hverandres blikk på tog, på buss og på bane, ler av morsomme ting, deler et smil, og trer støttende til når noens koffert blir for tung. Vi, menneskeflokken. Vi har godhet i oss, og derfor er det håp.
Det er stille fra Fugelli nå. Han har sagt sitt.

Heldigvis har han sagt mye. Og heldigvis er det han har trukket fram så allmenngyldig, at det gir gjenklang, vi har tankegodset der, innerst, vi finner det i oss sjøl- hvis vi bare leiter litt. Så, inderlig tusen takk til Per Fugelli, takk for det livet du har levd. Du har gitt oss så mye, at beina bærer oss videre, selv uten at du slår følge. God reise dit du skal, tråkk opp stien for oss som kommer etter…- du var alt annet enn betydningsløs i den store sammenheng.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse