Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Jeg – en innvandrer


Skrevet av: Inge T. Dalen
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 06.09.2017. Sist endret: 06.09.2017 15:23:17


Innvandrere, integrering og kulturforskjeller er hete temaer for tida. Nå vil jeg stå fram for jeg har selv kjent disse problemene på kroppen.


Jeg har vel kommet i skade for å nevne det i mine tidligere epistler; jeg er født og oppblåst i Gjerstad, en liten kommune i Aust-Agder.

Jeg levde et rimelig trygt og beskyttet bygdeliv der. Med desto større konsekvenser i møtet med storbyen Kristiansand trøbbel med kulturforskjeller, integrering og alkohol.

Det begynte allerede tidlig i livet mitt. Jeg var ikke gamle karen da vi la ut på langreis, til Kristiansand for å gå i Dyreparken. Parken var heller ikke så stor den gangen. Likevel skulle den utvide verdensbildet mitt betraktelig.

I dag husker jeg ingen dyr fra den dagen for så lenge siden. Bortsett fra bjørnene, som gjemte seg så godt at ingen så dem.
Det som har brent seg inn i minnet fra mitt første møte med Dyreparken i Kristiansand er " hold deg godt fast nå" negerne.

Ja, jeg skjønner at dette høres grufullt rasistisk ut i dag. Husk på at jeg var bare barnet. Til og med et barn fra Gjerstad. Og mamma og pappa sa jo neger i god tro, slik mange andre gjorde på denne tida.

Jeg hadde aldri sett mennesker med mørk hud før, spesielt ikke så mørk. Vi hadde jo ikke sånne i Gjerstad. Så jeg ga meg til å stirre uhemmet på hvert eneste menneske med mørk hudfarge som var så uheldig å ha valgt denne dagen å gå i Dyreparken på.

Kjeften min gikk i et banka kjør: «Mamma, er det en neger? Er DET en neger?» Mamma så ned i bakken mens hun mumlet ja og ja. Og så gjorde hun en megatabbe ved å karakterisere en av de utpekte som mulatt.
Dermed gikk utspørringen av min mor over i en ny fase. Da gnavde jeg etter klare svar på om den og den var neger eller mulatt.

Jeg kunne fort vært Tarzan i dag. For det er jo et under at min selvutslettende tålmodige mor ikke dro meg med inn i apeburet og lot meg være igjen der for godt.

Og så var det alkoholen, da. Vi hadde ikke pol i Gjerstad i gamle dager. Det nærmeste lå i Arendal, fem-seks mil å kjøre. Så i de dager traff du nesten flere gjersdøler på polet i Arendal på lørdagene enn du traff i Gjerstad på 17. mai.
Dette var før selvbetjeningens tid, og køene var lange. Så treffene på polet var jo datidas svar på Facebook.

Gjerstadfolk delte villig nyheter, sladder, visdomsord og bilder av bildebarna. Og så diskuterte de alkoholfaglige problemstillinger. «Å høg alkoholprosent e det i denna?» og «Ikkje finn på å kjøpe den, den smaker hønepiss.» Og folk visste jo hva de snakket om.

Da jeg flyttet til Kristiansand, fikk jeg gangavstand til polet. En ny verden for meg. Da jeg entret butikken, ble jeg tatt på senga. Det var jo stillere enn i kirka, til tross for like lange køer.

Folk sto bare og ventet mens de stirret rett fram. Jeg prøvde å si hei til noen kjente i køen. «Jaså, ute og handler middag til helga du også, hehe.» Påfallende mange skvatt litt, før de mumlet at de bare skulle kjøpe noe til «mi mor og de».

Og så, like sjokkerende for en enkel mann fra landet; det var mange som kjøpte bare en eneste flaske. Kjære tid! Hjemme i Gjerstad var det da ingen som gadd å kjøpe i smått når de først hadde fått audiens på slottet til Kong Alkohol.
 
Vi kommer ikke utenom språket, som er enhver innvandrers største svøpe. Jeg har også stått paralysert undrende i møtet med kristiansanderens mystiske «Javel?». Hva hadde jeg gjort? Hva var det dette mennesket avkrevde meg et svar for?

Men det pinligste møtet mitt med et fremmedartet språk, det inntraff i et selskap med familien til kona. Jeg stilte i nypresset dress og følte meg vel rimelig inkludert i forsamlingen.

Helt til kona mi hvisket meg noe i øret som jeg ikke oppfattet. Jeg svarte selvsagt «hæ?!». Hun gjentok budskapet, mer hvesende enn hviskende: «… er åpen».

Jeg gjentok mitt bondske «hæ» til konas store irritasjon. Så denne gangen var hun mer hersende enn hvesende: «Splitta er åpen!» Jeg skjønte ikke en dritt, på tross av at noen av tilskuerne til intermessoet fniste godt.

Så pekte kona mer eller mindre diskret i retning av mine edlere deler. Sprutrød i trynet så jeg ned, og så trakk jeg endelig igjen glidelåsen på buksa.

Men i forsmedelsens uskjønne øyeblikk må bygdegutten ha våknet i meg. For jeg følte stor trang til å kalle en spade for en spade, og mælte med et språk jeg forstår:

«Men kunne du ikke sagt det med en gang, kjerring, at SMEKKEN var åpen!»


Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse