Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

En hyllest til det normale

Natta pappa henta oss:


Mai Linn Tronstad
Skrevet av: Mai Linn Tronstad
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 04.10.2017. Sist endret: 05.10.2017 12:04:08


Brødrene Strandberg drømte om «det normale», som tannpuss om kvelden og frokost om morgenen. Natten faren hentet dem gjennom soveromsvinduet ble det store vendepunktet.


KVADRATUREN: På 70-tallet var Vennesla paradis på jord for brødrene Robert Strandberg (47) og Steffan Strandberg (48).

- Mamma var alkoholiker, pappa var ute i den store verden som musiker. Hver sommer når vi var på besøk hos pappa i Vennesla hadde vi en hemmelig drøm om at sommeren aldri skulle slutte. At vi aldri trengte å dra tilbake til mamma, sier regissør Steffan Strandberg.


Filmen «Natta pappa henta oss» kostet nærmere 14 millioner kroner og er produsert av Indie Film. Den har førpremiere i Vennesla 12. oktober og festpremiere i Kristiansand 13. oktober. Regissøren beskriver oppveksten han og broren Robert Strandberg hadde i byen hos mor, og i bygda hos far. Det gjør han gjennom levende bilder, animasjon og farens gamle 8 millimeter-filmer. Steffans sønn Kurt Baatz Strandberg har fortellerstemmen til Steffan som 10-åring, mens regissøren selv deler refleksjoner som voksen i filmen.

- Den handler om lojaliteten barn har til en mor som ikke er til stede slik hun burde være, hvordan vi jaktet på kjærligheten vi ikke fikk fra henne fordi hun drakk. Det er den brutale sannheten. Hun prøvde sikkert, men fikk det ikke til, sier Steffan.

BRØDRE: Steffan Strandberg (t.h.) og Robert Strandberg skiller bare halvannet år og har alltid vært gode venner. Kanskje enda bedre i dag, når de har landet som voksne, sier de. FOTO: PRIVAT


VENDEPUNKTET
Så kom vendepunktet, en sensommernatt i 1981, da brødrene på 10 og 11 lå og sov i Skippergata hos moren.

- Veldig mange har et vendepunkt i livet, som da man får sitt første barn eller finner den man gifter seg med. For oss var dette vendepunktet natta pappa hentet oss, sier Steffan.

I en tid da mor nesten automatisk fikk omsorgsretten, fant faren Olav Strandberg seg nødt til å hente guttene gjennom soveromsvinduet deres i ly av mørket.

- I bilen på vei hjem lovet han at vi skulle få gjøre alle de vanlige tingene han gjorde som liten; fiske, spille fotball og hoppe på ski. Det løftet holdt han. Når man ikke er vant til det vanlige livet, er det paradis på jord, sier Steffan, som kaller filmen sin «en hyllest til det normale».

Etter å tidligere ha søkt om omsorgsretten og tapt, var det først etter «kidnappingen» at faren fikk ha guttene på heltid i Vennesla. Da kastet moren inn håndkleet og var enig i at det var til det beste.

- Når vi først hadde kommet til Vennesla, var vi vanskelige å få ut igjen. Jeg flytta ikke fra bygda før jeg var 24, sier Robert.

Det er ham Steffan har vist manus og luftet idéer for aller først gjennom hele prosessen. Robert hadde ingen betenkeligheter med å godta at broren lagde film om barndommen deres.

- Det første jeg tenkte var at det var et ekstremt modig og krevende filmprosjekt som ville koste ham mye. Samtidig visste jeg filmen ville bli riktig gjennom Steffans etikk og moral, sier Robert.

- Jeg har blitt spurt om jeg synes det er tøft med en film om barndommen vår, men jeg ser på det som et privilegium at ens egen historie kan ha betydning for andre, legger han til.

TOMROM
Robert tilga tidlig moren for alkoholisme og omsorgssvikt. Han syntes synd på henne og tenkte at det var henne det gikk mest utover.

- Jeg har ikke aksept for hva som skjedde, men jeg hatet henne heller ikke, sier han.

Da Steffan ikke følte sorg over at moren døde, begynte han å skrive manus om barndommen. Før han visste ordet av det, var han inne i «maskineriet». Produsenter ba ham fullføre filmen han måtte ut av komfortsonen for å lage.

- Det høres enkelt ut å lage en film hvor man tilgir på slutten, men virkeligheten er ikke som en Hollywood-film. Man kan være glad i og forbanna på samme person samtidig, bli dratt mellom kjærlighet, bitterhet og hat. Jeg er like forbanna på alt som skjedde ennå, men jeg lar meg ikke styre av bitterheten og skjønner mer hvor sinnet kommer fra. Om man går inn i offerrollen og hengir seg til å synes synd på seg selv og være forbanna, overlever man ikke. Man må prøve å snu det negative til noe positivt, sier Steffan, og legger til:

- Jeg ler mye mer nå enn for to år siden. Filmen har vært en slags forsoningsprosess for meg.

Han tror alle som har opplevd et tomrom i barndommen har en uro i seg, en uro han mener man kan bruke i kreative prosjekter.

- Det hadde ikke vært mye rock ´n roll i verden om ingen hadde et tomrom fra barndommen, da hadde vel alle sittet i lotusstilling i full harmoni, fleiper han.

STOR PRODUKSJON
Filmen er solgt til flere land og er en usedvanlig blanding av animasjon, levende opptak og gamle filmer fra barndommen. Den tekniske produksjonen har pågått siden 2015, men manuset har Steffan jobbet med siden 2011.

Han har med seg flere sørlendinger i filmen, som Erlend Ropstad på filmmusikk og Dan Korneli som hovedmann på klipperommet. Så hvordan er premierenervene like før kinosalene fylles?

FLERE UTTRYKK: Filmen er en blanding av animasjon, nye videoopptak og gamle 8 millimeter-filmer. FOTO: PRIVAT

- Plutselig skal det som bare har vært vårt vises på «the big screen», det er veldig kult. Det blir som et «striptease» foran hele slekta, det er jo en veldig intim, personlig og åpen film, sier Steffan.

Brødrene er glad de hadde hverandre i oppveksten, og er fremdeles gode venner i dag.

- Å være to søsken er alltid verdifullt. Å vokse opp som alenebarn i den settingen vi gjorde, ville nok vært helt jævlig, sier Steffan.

Nå håper regissøren filmen kan bidra til at det blir lettere å snakke om de vanskelige tingene.

- Noen av dem jeg respekterer mest, er dem jeg har kjent som sluttet med rus for å ta seg av barna. De er mine helter. Jeg vil se flere slike helter. Det høres ambisiøst ut, men om noen går ut av kinosalen med en påbegynt tankeprosess om at de vil velge barna foran rusen, så er det verd alt strevet.



Kim skraning Andersen, kinodirektør i KinoSør AS.
PERSONLIG, MEN UNIVERSELL

- Jeg synes det er en helt fantastisk, nydelig film, sier Kim Skarning Andersen, kinodirektør i KinoSør AS.

Det er spesielt to ting han underbygger dette med:

- Det er en sterk film om en barndom med en alkoholisert forelder. Historien er personlig, men samtidig universell, og jeg tror den vil treffe et bredt publikum. I tillegg er den løst helt nydelig rent visuelt, med en blanding av arkivfilm fra oppveksten, fortellerstemmen, nye opptak og fantastisk animasjon. Et fortellergrep som fungerer helt nydelig, sier Skarning Andersen.

Du ser mye film, har du sett andre filmer som er løst på en lignende måte?

- Aldri på denne måten, det er helt unikt. Det blir utrolig nært når vi får se de gamle filmene, og animasjonssekvensene blir nesten enda mer personlige enn sekvensene med skuespillere, sier kinodirektøren, og forklarer:

- Det er en barnlig og uskyldig måte å fortelle en rå og brutal historie på, sier Skarning Andersen, som allerede har fått mange henvendelser fra skoler og organisasjoner som ønsker spesialoppsetninger av filmen.




Erlend Ropstad, musiker fra Vennesla.
FAN AV FAREN
Det var den prisbelønte filmkomponisten Trond Bjerknæs som fikk i oppdrag å tonesette filmen, men etter hvert ble også Erlend Ropstad fra Vennesla involvert for å «skitne til soundet».

- De klassiske instrumentene fungerte bra i såre, reflekterende scener, men jeg savnet rock noen steder. Det ville vært rart med strykere i secenene hvor vi sykler rundt på 70-tallet, sier Steffan Strandberg.

- Da Steffan var redd det skulle bli for pent, kom jeg inn fra sidelinja med min gamle gitar, forsterker og litt kaos. Jeg representerer det litt «rølpete og skjeve» i miksen, sier Erlend Ropstad, som synes samarbeidet i Bjerknæs´ studio ved Akerselva har vært interessant og lærerikt.

Som sambygding hadde Ropstad kontakt med brødrene Strandberg gjennom oppveksten. Han var også på konserter med deres far; Olav Strandberg, som var en aktiv barokkmusiker på 70- og 80-tallet, primært med instrumentet lutt.

- Han var en musikalsk helt for meg, jeg syntes det var kjempestas å ha en sånn musiker i bygda.

Hvordan har det vært å lage filmmusikk helt uten tekst?


- Fantastisk gøy. Jeg har alltid måttet hvile meg mye på tekstene mine for å fortelle en historie, men jeg tror likevel folk vil kjenne igjen musikken min i filmen, sier Ropstad.




Arvid Solheim, daglig leder i Blå Kors Kristiansand.
STORT SAMFUNNSPROBLEM

Arvid Solheim, daglig leder i Blå Kors Kristiansand, er glad for alle filmer og oppmerksomhet rundt rusproblemer.

- Vi ønsker mest mulig blest rundt det som kanskje er det største samfunnsproblemet i Norge. Målet må være at det skal bli mindre skambelagt å melde fra om rusproblemer i hjemmet, og at vi andre «vanlige» tar inn over oss alvoret som ligger i å la være å gi beskjed når noe vondt skjer i vår omkrets.

Selv om han tror vi har blitt litt flinkere til å si fra om vi mistenker rusproblemer i barnefamilier rundt oss, mener han terskelen fremdeles er for høy - spesielt for dem som er direkte involvert.

- I hver skoleklasse går så mye som to-tre barn hjem til rus hver dag, dette er stabile tall som har holdt seg i 30 år. Jeg håper filmer som «Natta pappa henta oss» kan være med på å bevisstgjøre dette, sier Solheim.

Noe han mener kan forebygge alkoholproblemer er å stoppe liberalisering av alkohol.

- Økt tilgang gir økt forbruk, som igjen gir økt misbruk. Det handler om å forebygge problemer hos barna i stedet for å reparere voksne, sier Solheim.




Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse