Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

Om å ha et navn



Foto: Lars Hollerud
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 26.10.2017. Sist endret: 26.10.2017 11:31:53


Hvordan blir vi den vi er?
For en som har tjent til livets opphold ved hjelp av undring og spørsmål, gjenstår dette som ett av de største.
Og ett av mange som ikke har fasitsvar.
Fra tid til annen i årenes løp ønsket en klasse besøk av en journalist.
Hver gang lurte opp til flere på om jeg hadde møtt noen kjendiser.
Og det hadde jeg jo, og nevnte Gunnar Sønsteby, Einar Gerhardsen, Elie Wiesel og et knippe andre krigshelter, statsministre, et par konger og andre fredsprisvinnere.
Det gjorde ikke voldsomt inntrykk.
- Har du ikke møtt noen virkelige kjendiser?
- Per Ivar Moe, Egil «Drillo» Olsen, Oscar Peterson, Benedicte Adrian, Myggen...
Endelig. Noen hadde hørt om Erik «Myggen» Mykland.
De unges reaksjon fortalte med utilslørt tydelighet at kjendiseri er som kjøttpålegg.
De går ut på dato.

Hvorpå jeg ba de unge fortelle meg hvem som er virkelig kjendiser, og fikk tilbake et knippe navn jeg ikke husker lenger.
Trolig fordi jeg aldri hadde hørt om dem.
Dette ga meg anledning til å fortelle om møter med noen jeg garantert aldri glemmer.
For eksempel Bente og Malvin.
De var så langt fra kjendiser det går an å komme, der de satt i en gjennomvåt sofa nær et bål ved en elvebredd i Oslo en råkald ettermiddag i mars.
Tidligere samme dag hadde fotografen og jeg vært på Stortinget og møtt kjendiser så det holdt.
De snakket om boplikt på Ågerøya.
Bente og Malvin snakket om livet.
Om hvordan det kunne bli som det ble, for en kvinne fra nord som hadde vært flyvertinne, som hadde bodd på fine hoteller og som hadde sett mye av verden.
Hva Malvin hadde vært, vites ikke. Han rallet for det meste, mellom stadige slurker av rødsprit.
Men Bente snakket. Om en ektemann som ikke ville mer, om et flyselskap som mente hun var for gammel og om den deilige, farlige flaska.
Hun sa at nå var det bare kamerat Malvin ved elvebredden, og muligens Jesus, som ikke sviktet.
Og at det kanskje var håp for dem begge, når alt kom til alt, hvis det er makt i foldede hender.
Til de unge som spurte, sa jeg at Bente og Malvin var så langt fra kjendiseri som det går an å komme.

Likevel snakket jeg mer om dem enn om kongen, dronningen, deres sønn og deres svigerdatter, selv om det var hyggelig å møte dem også.
Av og til nevnte jeg også Einar, når elever spurte om kjendiser jeg hadde møtt.
Og det til tross for at jeg aldri hadde møtt ham og at han var så langt fra å være kjendis som herfra til verdensrommet.
Jeg så navnet hans i en dødsannonse, uten noen andre navn.
Ikke «vår kjære», engang.
Det pirret nysgjerrigheten.
Derfor gikk jeg i Einars begravelse.
Der var ingen andre enn presten og representanten for begravelsesbyrået.
Seremonien varte ikke lenge. Ingen visste noe om ham og ingen savnet ham.
I alle fall ikke der og da.
Kanskje var han elsket en gang.
Kanskje hadde han selv vært glad i noen.
Så gikk noe galt.
Til slutt var det ingen som brydde seg.

Derfor ba jeg de unge bry seg.
Ikke med hverandre, men om hverandre.
Det øker ikke muligheten til å bli kjendis.
Men det hjelper som ballast i livet.




Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse