Annonse ↓

Annonse

Annonse ↓

Annonse

- Det føltes som hjertet mitt knuste


Mai Linn Tronstad
Skrevet av: Mai Linn Tronstad
Foto: Mai Linn Tronstad
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

Publisert: 20.11.2014 . Sist endret: 20.11.2014 10:09:12


Etter at Thea-Emilie Funes Jerstad (8) mistet pappaen sin for fire år siden, klarte hun ikke si høyt at han var død. Nå har hun fått hjelp til å sette ord på følelsene sine gjennom møtet med andre barn i Treffpunkt.



Treffpunkt for pårørende barn:

Etter at Thea-Emilie Funes Jerstad (8) mistet pappaen sin for fire år siden, klarte hun ikke si høyt at han var død. Nå har hun og et knippe andre barn fått hjelp til å sette ord på følelsene sine gjennom møtet med andre barn i Treffpunkt.


DRONNINGENSGATE: - I begynnelsen hjalp broren min meg. Han sa det for meg; at pappaen min var død, forteller Thea-Emilie Funes (8) til Kristiansand Avis.

Hun er ett av et tjuetalls barn og et knippe voksne som møtes jevnlig i Kreftforeningens lokale gjennom Treffpunkt: Møtestedet for barn med personer nær dem som er syke - eller som har gått bort - av kreft. 

- Det å si at mamma eller pappa er død, kan sitte langt inne. Mange klarer ikke si det før de har gått her et semester. Vi begynner treffene med presentasjonsrunde, hvor alle barna forteller hvorfor de er her. Da får de øvd på dette, sier Inger Grethe Sæbø, rådgiver for Kreftforeningen.

 

Ikke bare meg

Thea-Emilie sitter sammen med venninnen Amalie Wilkensen (8). De har kjent hverandre siden barnehagen og er gode venner. Mens det for kort tid siden var vanskelig  å snakke om sykdommen som gjorde at Thea-Emilie mistet pappa og Amalie mistet mamma, synes de nå det hjelper å sette ord på det de har opplevd.

- Jeg var fire år og skjønte ikke helt hva som skjedde. Jeg kunne ikke sove i senga til mamma og pappa, i tilfelle pappa fikk anfall. Jeg var hos farmor og farfar da han døde. Mamma ringte og hele familien kom. Jeg ble veldig trist. Det føltes som om hjertet mitt knuste, sier Thea-Emilie.

Hvordan går det med deg nå?

- Jeg kan få affektanfall, det føles som om jeg skal besvime, og legen tror de kommer av at jeg tenker på at pappa er død. Egentlig tenker jeg ikke så mye på det nå lenger. Det er veldig fint å komme her og se at det ikke bare er meg som har opplevd det. Det hjelper.

Amalie sov også hos andre familiemedlemmer da hun mistet moren.

- Pappa fortalte det da han hentet meg. Jeg ble veldig lei meg og tenkte mye på at jeg aldri skulle se henne igjen.

 


Hjelper hverandre

  

Rådgiver Inger Grethe Sæbø forteller at de i Kreftforeningen så et behov for et eget samlingssted for pårørende barn.

- Kreftforeningen legger veldig vekt på pårørende, men vi så at barn var ei forsømt gruppe. Det er veldig viktig å få bearbeidet det vonde mens de er små. Det handler også om forebygging, de er morgendagens voksne. Her hører de andre si ting som «Om mamma dør klarer jeg ikke gå på skolen lengre». Også kan noen andre svare «Joda, sånn var det for meg også, men jeg klarte det».

Sæbø merker at det gir en veldig trygghet for barna å se at ikke de er de eneste.

- Det kan være veldig ensomt å føle at du er den eneste på skolen som har opplevd dette, og hjemme påtar de seg gjerne en voksenrolle i en slik situasjon. Her hjelper barna hverandre.

 

 

Syk lillesøster

Kim Harry Yen (10) har en lillesøster på fem som er syk av kreft.

- Her snakker vi om følelser. Vi har lært litt om hvordan vi skal takle dem, fordi det kan være ganske vondt. Ho er jo så liten.

Hva skjedde?

- For to år siden, da hun fikk vasket ansiktet, oppdaget foreldrene mine en klump i øyet hennes. Jeg ble veldig redd for at hun skulle dø. Men nå er hun nesten ferdig med behandlingen og det går bedre. Jeg tror ikke hun skjønner hva kreft er selv, hun vet bare at hun er syk.

Hva betyr det for deg å komme hit?

- Vel, det er greit å komme her, for da har jeg noen å snakke med og trenger ikke ha alt inni meg. Jeg trodde det var veldig få som hadde kreft, siden jeg ikke hadde hørt om det før lillesøsteren min fikk det.  Jeg er litt glad for at det faktisk er noen som bryr seg om å hjelpe oss, sier Kim Harry.

Helene Thorbjørnsen (14) mistet faren sin for et år siden. Hun takker Treffpunkt for at hun nå klarer å prate om det.

- Det var veldig sårt, men har gått greiere etter hvert. Det har betydd mye å bli kjent med mange som har gått gjennom det samme. Det viste seg å være flere enn jeg trodde, og det hjelper å se at vi er i samme båt.

Eveline Ekelid, prosjektleder i Hopeful, har ansvar for aktivitetsbiten av de to timer lange treffene annenhver uke.

- Mye er basert på drama og hva vi kan skape sammen som gruppe. Alle skal føle seg viktige, betydningsfulle og som en del av fellesskapet. Vi bruker mye kroppen til å uttrykke ting som er vanskelig å sette ord på, sier Ekelid.

I sorg slutter ofte barna med vanlige aktiviteter, får vi vite, så et aktivitetstilbud med barn i samme situasjon blir ekstra viktig.

- Dessuten; når vi gjør aktiviteter har vi det gøy og glemmer å tenke på kreft, avslutter Helene Thorbjørnsen, før barna forsvinner i lek, latter og kanonball.



Eldre barn bruker nettet

Maja Hareide Holt, enhetsleder ved senter for kreftbehandling ved Sørlandet sykehus, forteller at pasientene deres ofte er innlagt i kort tid, og at det er begrenset kontakt de får med pårørende barn. Derfor anbefaler de Treffpunkt.

- Vi mener det er kjempeviktig at de får møte og prate med andre barn som har opplevd noe av det samme. Siden vi ikke har mulighet til å følge opp barn som har mistet mor eller far i ettertid, synes vi det er godt å vite at noen følger dem opp, sier Hareide Holt.

Noen barn kan imidlertid være skeptiske når de får anbefalt Treffpunkt.

- De blir veldig konfrontert med at en forelder er alvorlig syk eller død, det er mye følelser som er vanskelig å sette ord på knyttet til dette. Derfor gruer noen seg litt. Men når de først drar, kommer de bare med gode tilbakemeldinger.

Er det andre steder dere anbefaler pårørende barn å søke hjelp?

- Vi ser at eldre barn ofte har nytte av å skrive med hverandre på internett, at det er godt å ha den avstanden skjermen gir. Det er lettere å sette ord på ting uten å såre noen. Barn er opptatt av å skåne dem rundt seg. Når foreldre er så lei seg fra før, er de ofte redd for å gjøre dem enda mer lei seg, avslutter Hareide Holt.




Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+

 
 
 
 

Annonse ↓

Annonse